Husker jeg nøyaktig hvordan skogtorvmose kjennes ut, selv om jeg har tatt på den flere ganger? Ville jeg kjent forskjell på et blåbær og et tyttebær eller en krekling, hvis jeg ikke kunne se dem? Sannsynligvis ikke. Til det blir bærene for like til at jeg vil klare å skille dem bare ved å ta på dem og kjenne dem med fingrene. Men på samme måte som med bærene, har jeg en samtidig en formening om hvordan mose følges mot håndflaten. Selv om det ikke spesifikt er skogtorvmose.

Små, rullende, myke blåbær i håndflaten som du spiser en og en, før du henter deg en ny porsjon. Søte og sure som eplekart.

Mange mener at den visuelle sansen, ofte sammen med høresansen, er den viktigste av våre 5 sanser. Slik har det faktisk vært siden Arisoteles’ tid. Nettopp fordi den er så viktig, og ofte avgjørende, for berøringssansen og luktesansen. Interessant nok er likevel den visuelle hukommelsen like kortvarig og flyktig som den haptiske hukommelsen.

Typisk er det likevel at vi ofte beskriver naturen og vår opplevelse av naturen når vi er på tur, med det vi ser og hører rundt oss. Vi snakker om vakre solnedganger, fantastiske utsikter fra fjelltopper og åstopper, lukten av bål og av blåbær og av skogen etter regn. Vi hører bekkene lavmælt synge eller brede elver fosse i fjellet, vi stopper opp for skogfuglenes sang eller kanskje en fjern elg som rauter i dalførenes klangkasse.

For meg er ofte de beste naturopplevelsene taktile. De som går nesten ubemerket hen eller som gammel vane har visket ut fra hukommelsen. Det å ta på og kjenne mose er en rikere sanseerfaring enn bare å se på mose. Å støtte seg på en våt og sleip granlegg skauleis ned en bratt og uveisom åsside, hvor barken har sluppet taket etter å ha ligget årevis i terrenget og moser og kjuker og insekter råder grunnen. Følelsen av å holde rundt en ørret som nettopp er trukket opp av vannet. Eller å ta på den harde stoppenålskraftige ryggfinnen på abboren. Den grove og ru barken på en voksen furu. Motvillige grantrærgrener og barnåler rispende over ansikt og hender og kropp. Eller den glatte barken på unge bjørketrær du støtter deg på over den hissige, regntunge bekken. Klebrige edderkopptråder i ansiktet mens du brøyter deg vei langs en sti en stille sommerdag. Hender som trekker dem ut av hår og nakke og genser. Mosekledte etterlatte trestubber fra gamle hogstfelt, synlige kun med det blotte øye. Eller restene av gamle kjemper som snart er visket ut, forlatt og glemt. På stødige, grove steiner på vei ned et rasfelt hvor bare den smidige gaupa slår seg til ro. Eller som vi begynte med. Små, rullende, myke blåbær i håndflaten som du spiser en og en, før du henter deg en ny porsjon. Søte og sure som eplekart.

For meg er ofte de beste naturopplevelsene taktile. De som går nesten ubemerket hen eller som gammel vane har visket ut fra hukommelsen.

Hendene våre er jo to store og imponerende sanseverktøy. Det er en grunn til at vi er mer følsomme på hendene enn andre steder på kroppen, vi bruker hendene aktivt for å orientere oss i omverdenen. Det er med hendene vi ofte skjelner mellom kaldt og varmt, mellom tørt og vått. Men de er jo mer enn bare praktiske og nyttige verktøy.

Berøringssansen, eller følesansen, er en sosial sans. Å ta på noen kan være utrolig privat og intimt. Å ta på, å kjenne og stryke på, eller bare det å være tett sammen, er med på å knytte følelsesmessige bånd mellom mennesker. Enten det er noen en har sterke følelser for eller en forelder som stryker et barn over håret. Berøringer som får deg til å slappe av og åpne deg opp.

Jeg er like fascinert over hvordan vi språklig forholder oss til berøringer. Vi snakker om å kjenne og å føle. Å kjenne som å bli kjent med, eller å føle som å få følelser for? Kanskje er det derfor de taktile sanseopplevelsene er så viktige i naturen. For at vi skal bli kjent med den må vi ta på den. Føle på den. Berøre den og bli berørt. Naturopplevelser er ofte sanselige opplevelser, og berøringssansen er en viktig måte å oppleve naturen på.