Alt jeg ikke vet om jorda, vil enkelt kunne fylle en hel terrabyte med lagringsplass. Om ikke mye mer. Selv om jeg har vært tett på den i hele sommer og høst, har jeg sjelden viet den noen oppmerksomhet. Min stille forbigåelse er sannsynligvis ganske vanlig. Sjelden bruker vi mye tid på å tenke på jorda når vi går i skogen. Den blir forbigått av de flotte høye trærne eller tettpakket blåbærlyng eller kanskje en flott utsikt. Jorda er liksom bare irriterende søle på støvlene og buksene når det er vått i skogen.

Men jorda danner sammen med luft, vann og lys, grunnlaget for livet på jordkloden. Jord er en fantastisk ressurs, men den er også begrenset. Siden det kan ta hundrevis av år for å danne jord, er den ikke-fornybar. Samtidig inneholder den ca. 25 % av det biologiske mangfoldet, den fanger like mye karbondioksid som havene, den er grunnlaget for 95 % av all matproduksjon i verden samtidig som den bare utgjør 25 % av arealet på jordkloden.

Les mer om jord og jordsmonn hos det Europeiske miljøbyrået.

Jord er resultat av en langsom prosess

Det er 3 ting jeg synes er fascinerende med jord, etter hvert som jeg lærer mer om den. En av dem er at jorda er resultat av en langsom prosess. Jeg har gått rundt og trodd at jord var enkelt å produsere. Det er jo bare å legge organisk materiale i en haug så ordner naturen resten selv. Eller? Men det er forskjell på jord og jordsmonn, eller jord og råhumus for den saks skyld.

Det er bare ca. 5 % av det som faller ned på skogbunnen som «mineraliseres» og blir liggende igjen som (rå)humus. Kanskje vokser humuslaget med 1-2 millimeter i året. Resten forsvinner inn i kretsløpet og blir til næringsstoffer, varme, karbondioksid, osv. Det betyr i så fall at det tar gode 1000 år for å skape 1 meter med råhumus. Da tar du heller ikke høyde for andre hendelser eller prosesser som muligens kontinuerlig bidrar til å redusere råhumuslaget. Enda lenger tid tok det å forme mineraljorda du finner under det ofte tynne teppet med råhumus i skogen.

Jorda i Oslomarka har sitt utspring i den siste istiden. Leif Ryvarden skriver på en god og lettfattelig måte i boka «Nordmarka – Natur og miljø» om de geologiske prosessene som førte til at mye av Oslomarka, og særlig Nordmarka, preges av syenitt-berggrunn. Under istiden skurte isbreene frem løsmasser fra berggrunnen under dem. Etter at isen trakk seg tilbake for ca. 10.000 år siden lå det dermed igjen et ujevnt lag med det som kalles morenejord i det meste av Oslomarka. For øvrig er morenejord, og spesielt bunnmorenejord, en av de mest vanlige jordartene i Norge. Morenejord er rett og slett rester av bergarter i ulike kornstørrelser, alt fra ørsmå partikler (leir og silt) til store steiner (blokk).

Jord har betydning for hva som vokser på et sted

Morenejorda ligger der den dag i dag, mangfoldige tusen år etterpå, og har bidratt til å gi Oslomarka sitt gjenkjennelige preg. Store deler av Oslomarka kan fortone seg som uendelige, bølgende åstopper med kilometer på kilometer med grantrær, lyng og blåbær ispedd litt furu og myr. Det antas at grantreet vandret østfra og til Norge for ca. 2.500 år siden, flere tusen år etter både furutreet og bjørketreet. Likevel har grantreet vist seg å trives svært godt i den næringsfattige bunnmorenejorda, og blitt mer eller mindre dominerende i Oslomarka.

Også andre planter er bedre i stand til å utnyttet den begrensede næringstilgangen i det vi ofte opplever som den typiske barskogen. Mest typisk er kanskje blåbær og lyng, men også enkelte bregner, urter, moser og sopper trives mange steder i barskogen. Bunnmorenejorda de lever på og av gir ikke noe gratis. I store deler av Oslomarka består den i hovedsak av bergarten syenitt, som gir lite mineralnæring og sur jord. Over denne igjen preges både laget med råhumus og det såkalte strøavfallet av barnålene fra grantreet, og i mange områder fra furutrærne, som gir et organisk dekke som også er surt og næringsfattig.

Forskjellene i jord som vekstgrunnlaget blir veldig tydelig enkelte steder, for eksempel i Nordmarka. Selv om de klimatiske (temperatur, nedbør) forholdene, eller geografiske, er relativt like rundt Blankvann og Østre Fyllingen, så er vegetasjonen svært ulik. Går du en tur ved Blankvann ser du fort at mye er forskjellig og mer frodig. Ikke minst er det lett å bli begeistret for den flotte blomsterengen ved Blankvannsbråten. Det er ikke uten grunn at området rundt Blankvann er et naturreservat. Jorda som er dannet her er mer næringsrik, hentet fra isolerte kalkrike bergarter i et område som ellers preges av syenitten.

Jord har et enormt biologisk mangfold

Det er ikke hvilke som helst planter som trives i et slikt miljø. Som er tilpasset både til næringsgrunnlaget, og har evnen til å hente ut det de trenger for å vokse og leve. Samtidig får de likevel god hjelp av småkryp og sopp i jorda.

Det høres usannsynlig ut, men jorda i barskogen i Oslomarka har et overraskende stort biologisk mangfold. Bare en kvadratmeter jord fra den typiske blåbærgranskogen skal i følge Håkan Wallander i boken «Jord. Funderingar kring grunden för vår tillvaro» inneholde tusenvis om ikke millioner av organismer, fordelt på flere tusen arter. Alt fra bakterier, protozoer, rundormer, midd, spretthaler, mangefotinger, edderkopper, og ikke minst sopper som mykorrhizasopper og beitemarksopper.

Dette kan sammenlignes med det biologiske mangfoldet vi ser i regnskogene – over jorda. Alle disse organismene hjelper planter og trær med å hente ut næring fra den næringsfattige jorda, de bidrar til nedbryting av plante- og dyrerester og de er selv mat og næring for andre organismer og dyr høyere opp i den berømte næringskjeden. Noe av det mest fascinerende er hvordan mykorrhizasopper knytter seg til trær og planters røtter, og hjelper dem med å ta opp nødvendige næringsstoffer. I bytte får de karbohydrater som de trenger for å leve og vokse. Det er et samspill vi sikkert ikke fullt ut kjenner omfanget av, men som er helt avgjørende for alle de flotte plantene og trærne vi beundrer når vi er på tur i skogen.

Når vi kryper ned i den varme soveposen på en velvalgt teltplass langt inne i Oslomarka, er det altså ganske sannsynlig at jorda du sover på faktisk ble dannet under den siste istiden for ca. 10.000 år siden. Og at den er proppfull med tusenvis av organismer som vrimler rundt rett under hodet ditt. Det er jo noe å tenke på!

Bøker:
Låg, Jul (1979): Berggrunn, jord og jordsmonn, Landbruksforlaget, Ås.
Ryvarden, Leif (2013): Nordmarka. Natur og miljø, Dreyer forlag, Oslo.
Wallander, Håkan (2015): Jord. Funderingar kring grunden för vår tillvaro, Bokförlaget Langensköld, Stockholm.