Folk har gått mellom Sørkedalen og Stubdal i hundrevis av år, men det var en fjortenåring som gikk seg vill som gjorde stien berømt. Fjortenåringen var Peter Christen Asbjørnsen, kanskje best kjent som den ene halvdelen i duoen Asbjørnsen og Moe. Tvilsomme veivalg, prokrastinering, drøye skrøner og en skrekkelig redsel for mørket er viktige ingredienser i den kjente fortellingen som fikk navnet «En sommernatt på Krokskogen».

Jeg ble grepet av en unevnelig angst; det isnet gjennom meg for hver lyd, og skogmørket øket redselen. Alt jeg så og skimtet, viste seg fortrukket, bevegelig, levende, og det var som tusener av hender og armer strakte seg ut efter den villsomme vandrer. Min oppskremte fantasi mante frem alle min barndoms eventyr, de levde i tussmørket omkring meg; hele skogen var full av troll og hulder og gjekkende dverger. Jeg satte avsted, jeg løp for livet…

Fortellingen er blitt en klassiker. Jeg tenkte at oktober måtte være den perfekte måneden for å følge i unge Asbjørnsens fotspor. Høsten har for alvor grepet taket i skogen; løvtrærne er kledt i nyanser av gult og rødt, fargerike blåbærblader klistrer seg til våte tursko og myra får et intenst rødlig skinn du bare ser på denne tiden av året. Dessuten er oktober spøkelsesmåneden. Alt ligger til rette for spøkelseshistorier, overtro og mystikk i en skog som blir mørkere og stadig herjes av høstvinder og høstregn.

Overtro og mystikk har det vært mye av i Oslomarka. Even Saugstad skriver om mange av historiene og mytene knyttet til møter med hulder og nisser og tusser i sin flotte bok «Mystikk og overtro i Oslomarka». På Krokskogen er det særlig huldra som har fått plass i fortellingene. I riktig gamle dager var det sunn fornuft å holde seg på godfot med huldra og huldrefolket. For det meste var det også problemfritt å leve og bo side om side med huldra på setra, forteller Saugstad.

Krokfuru på myr i Oslomarka - Fantastiske marka

Huldra hadde sin buskap under jorda eller i fjellet og var for det meste bare ute om natten. Når seterfolket dro fra setra om høsten, inntok huldra hus og beitemark med sine dyr og familie. Det var klare føringer for når setringa skulle starte om sommeren og når den skulle avsluttes om høsten. Kom man for tidlig opp på setra med dyra, eller dro for sent, ville man irritere de underjordiske og risikere å få problemer. Huldrefortellingene hører setrene og tømmerhuggerne til. De som bodde og oppholdt seg i skogen dag som natt. Og det er nettopp tømmerhuggere som redder unge Asbjørnsen på sin kronglete ferd over Krokskogen.

Som fjorten års gutt kom jeg en lørdags eftermiddag kort efter sankthanstid til Øvre-Lyse, den siste gården i Sørkedalen. Jeg hadde så ofte kjørt og gått den slagne landevei mellom Kristiania og Ringerike; nu hadde jeg efter et kort besøk i mitt hjem til en avveksling tatt veien forbi Bogstad til Lyse, for derfra å gå kløvveien eller benveien over den nordlige del av Krokskogen til kjerraten i Åsa.

Det er heldigvis lyse dagen når jeg går av bussen på Skansebakken og setter kursen mot Øvre Lyse. Turen går innover på brede grusveier mot gården som har ligget her i alle fall siden 1649. Det er nettopp her strabasene til unge Asbjørnsen starter, eller det vil si, han tar en hvil i skyggen på gårdstunets gressvoll først. Deretter fortsetter han videre mot Stubdal etter å ha fått en relativt mangelfull veibeskrivelse av gardskjerringa på Lyse. Heldigvis, kan vi si i dag, for det er jo slikt som blir til gode historier.

Jeg følger grusveien et stykke videre fra Øvre Lyse, og kommer til et kryss. Her tar jeg mot høyre og følger skilting til Løvlia. Det går ikke mange metere før den blåmerkede stien tar meg inn i skogen. Stien går i jevn, urokkelig stigning hele veien oppover mot Stuteskallen. Stadig brattere jo høyere du kommer. På toppen flater det ut, slik at du får igjen pusten, og du kommer til en snuplass midt i skogen. Her kan du velge å ta en liten avstikker noen hundre meter bort til utsiktspunktet som ligger langs grusveien som går fra Midtre Lysedam til toppen av Stuteskallen. Utsikten er storslagen over Sørkedalen, over gårdene og kulturlandskapet og over skogen med sine gule flekker av høstfargede løvtrær.

Men fremme ved Heggelia er det liksom litt vringel og kringelkrangel med vegen, så den jussom blir borte stykkomtil, og er en ikke kjent, er det ikke så greitt å finne fram; men han finnern nok fram til Heggelia, for den ligger ved vatnet. Sia så går han bort med Heggelivatnet, til han kommer fram til dammen; det er slik en dam foran et lite vatn, og liksom ei bru, som dem kaller det; der går han på venstren og tar av på høgren, og så har han store, strake vegen ende ratt fram til Stubdal i Åsa.

Den blåmerkede stien jeg følger i lett terreng vest for Otertjerna kalles Asbjørnsenstien. Det er visstnok også den første skogsstien som ble merket av Turistforeningen, allerede i 1870. Siden ble kløvvei erstattet med kjøreveier og skogsbilveier slik vi kjenner det i dag. Stien opp kleiva og over åsen til Heggelivann forsvant i bakgrunnen, inntil den ble hentet frem igjen fra glemselen av ivrige ildsjeler. Stien over Stuteskallen er lettgått, og ligger tydelig og flott i terrenget. Etter et stykke kommer stien inn langs østsiden av Furuberget, og fortsetter i lang nedoverbakke mot Jørgenskastet og Heggelielva.

Store Otertjernet på Krokskogen - Oslomarka - Fantastiske marka

Det er ikke første gang jeg går mellom Lyse og Heggelivannet. Jeg må innrømme at jeg nok foretrekker den blåmerkede stien som går om Ospeskog og i lia langs vestsiden av Furuberget. Her er skogen villere og grønnere, og stien ligger fint i den bratte skråningen. Furuberget reiser seg som en grønnkledt vegg på den ene siden og i bunnen av kløfta på den andre siden renner Heggelielva. Begge stiene ender på samme sted, ved Heggelielva rett sør for grusveien og Gråseterhytta. Rundt tohundre meter opp i lia fra der grusveien krysser Heggelielva ligger for øvrig Gråsetervollen. Her danset huldra på setervollen hver sankthans, sammen med setergutten. Historien forteller at de hadde et godt øye til hverandre, men noe giftermål ble det aldri.

Fra huldredansen ved Gråsetervollen slynger den blåmerkede stien seg frem og tilbake over grusveien, først mot Heggelidammen og deretter langs både søndre og nordre Heggelivann. Jeg følger stien inn og ut av skogen, med lengre strekker langs grusveien. Heggeliseter ligger vakkert til ved vannet og etter et stykke er jeg ved betongbrua over smalet mellom Nordre Heggelivann og Skamrek. Det var altså her unge Asbjørnsen tok feil av veien og gikk seg vill i skogsområdet sør for Storflåtan.

Det var mørkere i skogen, men snart kom jeg til en tømmerdam eller demning over en elvestubb mellom to tjern; her var det visst jeg «skulle gå på venstre og ta av på høyre». Jeg gikk over, men på den siden av dammen var der bare – så vidt jeg kunne se – flate, glatte, fuktige svaberg, og ikke spor av noen vei; på den andre, den høyre siden av dammen, gikk det en sterkt oppgått sti. Jeg undersøkte begge sidene flere ganger, og enda det syntes å stride mot den rettledningen jeg hadde fått, bestemte jeg meg for den tydeligste stien, som fremdeles gikk på høyre side av vassdraget.

I dag er heldigvis ikke stien til å ta feil av. På andre siden av brua tar den blåmerkede stien av mot høyre inn i skogen. Jeg trenger ikke gå mange hundre meterne før jeg kommer til den umerkede stien som går over Gråberget. Dette er en liten avstikker jeg alltid pleier å ta når jeg er på disse kanter. Gråberget er en beskjeden skogsås. Når du passerer forbi i skogen er det lite som tilsier at utsikten fra toppen faktisk er kjempeflott. Ved å gå over åsryggen på Gråberget har du nemlig 360 graders utsikt over Krokskogen, og blånene bortenfor. Utsikten er riktignok lengst og best østover. Helt i nord kan du se Storflåtan gård, mot øst forbi Skamrek i retning Oppkuven og i sørøst ser du nedover Nordre Heggelivann.

Gråberget er en liten perle som er perfekt for en velfortjent rast ved det gamle trigonometriske signalet, et av de få som fortsatt står oppreist i Oslomarka. Den umerkede stien går over hele åsryggen og fortsetter ned igjen i skogen og tilbake til blåstien. Skogen her er preget av de mange store, flotte myrpartiene. Det gjør skogen åpen, som en fin kontrast til den dype skogen mellom Furuberget og Otertjerna lenger sør. Jeg fortsetter videre i dette bløte terrenget, og tenker på fortellingens Tore Lerberg. Det må ha vært i disse trakter han igjen traff på bergtrollet som flere ganger hadde plaget ham på veien fra Sørkedalen. På en klopp sto den underjordiske med lynild ut av øyne, hår og skjegg, og han ristet så det sprakte strygt. Tore Lerberg var skogsvant og ram i kjeften, og ba bergtrollet dra rake veien til helvetes pøl og pine. Det er heldigvis bare noen kilometer å gå i dette lett kuperte skogsterrenget, før det går i slak nedoverbakke mot Stubdal og parkeringen rett før Damtjern. Jeg møter nok heldigvis ikke på bergtrollet på denne turen heller!

Høstfarger og tåke i Oslomarka - Fantastiske marka

Det er ved Damtjern den blåmerkede stien slutter. Nå er det enten bare å gå samme veien tilbake, alternativt ta en runde rundt Gyrihaugen og videre til Heggelivann via Løvlia. Det beste er nok likevel å ha avtalt på forhånd å bli hentet her ved Damtjern, siden kollektivmulighetene videre fra Åsa er begrenset.

Det bar oppover og da jeg hadde gått over en liten åskam, så jeg et par blinkende skogtjern mellom furustammene, og ved et av tjernene lå en seter på en grønn bakke i aftensolens gull. I skyggen under bakken sto bunker av frodig ormegress,; gjeteramsen kneiste yppig mellom stenene med sin høye, røde, praktfulle blomstertopp; men den alvorlige, stormhatt hevet hodet høyere, så mørk og giftig ned på den og nikket takten til gjøkens gal, som ville den telle efter hvor mange dager den hadde igjen å leve. I det grønne bakkehellet og nede ved vannet pranget hegg og rogn i sommerlig blomsterskrud. De spredte liflig, kvegende duft vidt omkring og rystet vemodig sine hvite blad utover seterbakkens speilbillede i vannet, som på alle andre kanter var omringet av graner og mosegrodde berg.

Alle sitater fra fortellingen «En sommernatt på Krokskogen» er hentet herfra. Jeg kan anbefale boken «Mystikk og overtro i Oslomarka» av Even Saugstad som gjengir en rekke fortellinger om folketro i Oslomarka for 100 til 150 år siden. H. O. Christophersen forteller også om Asbjørnsens ferd over Krokskogen i den flotte boka «På gamle veier og nye stier i Oslomarka».