Dikt om trær handler sjelden om trær. Ikke engang når diktet faktisk gir navn til treet, handler det egentlig om trær. Da Jørgen Moe (1813 – 1882) satt og så ut på det gamle eiketreet utenfor vinduet i Krødsherad, var det helt andre tanker enn forskjellen på karvev og silvev som strømmet gjennom hodet hans. Eiketreet som inspirerte Jørgen Moe, er i dag kjent som Den gamle mester etter diktet med samme navn.

DEN GAMLE MESTER

Der stander en eg på prestens Jord,
hans øie til dagligt mærke;
den løfter sig op over dal og fjord,
og strækker grenene stærke.
Den bærer paa flere hundrede Aar,
men frodig den løves vaar for vaar,
hver rindende morgenlue
kun meer ærværdig at skue.

Bedagede Mester! o, lær meg kun
At bore rod i den klippe,
Som giver den ene trofaste grund,
Og aldrigen Ham at slippe;
O dernæst, som du med din krones top,
Dagligt at hige og stunde op,
Og drikke fraoven saften,
Lyset, livet og kraften!

Jørgen Moe spiller på alle hjertestrengene når han maler frem dette imponerende eiketreet i diktet sitt, som står like støtt på snørike vintre som i høststorm. Det er denne standhaftigheten og tålmodigheten som presten Jørgen Moe søker i seg selv og i sin tro, og hvor han finner et forbilde i det gamle eiketreet.

Einar Skjæraasen (1900 – 1966) ser i furua en annen form for forbilde og livslærdom; om den karrige hverdagens slit og strev. Skjæraasen debuterte som lyriker i 1936 og ble en folkekjær dikter i sin levetid. Enkelte av diktene lever fortsatt videre, og hvem kjenner ikke åpningsverset til diktet «Du ska itte trø i graset» fra 1954.

OM STYRKE

Fire furu’r frampå stupet.
Kan du skjønne liv kan gro her.
Havet under: Stormen vrir dem.
Himmel over: Sola svir dem.
Men de står her som de sto her.

Sjå det krøkte, viljestive:
Klor deg fast og heng ved livet.

Fire arge furu-kaller
Ytterst utpå armodsjorda.
Je vil døpe dem og sette
Namn som ryk tå slit og svette:
Per og Halvor, Lars og Ola.

Lær det tå dem. Ta det. Bær det.
Stritt og sterkt og hemkjært er det.

Rudolf Nilsen (1901 – 1929) skrev derimot om trærne som stod i byen, ikke på skrinne knauser og myrer inne i skogen. Lik Skjæraasen skrev han også om det karrige livet; om gråbeinsgårder, byens løse fugler og arbeiderne på gølvet. Det er likevel et snev av lengsel, håp og drøm om noe bedre i Rudolf Nilsens bjørketrær, mot slitet og lagnaden som Skjæraasen ser i furua.

PÅ STENGRUNN

De unge bjerkene i svarte byen
De står og bruser med sitt lyse løv,
Som om de ånder store skogers vårluft
Og ikke skorstensrøk og gatestøv.

De løfter tappert sine tynne grener
Og lar dem svaie under vårens sus
Og varme seg i solens gode stråler
Som flommer inn imellom gatens hus!

Men de blir aldri som de store trærne,
Som står og suser ute i det fri.
Slik er det når man vokser opp på stengrunn
Og bare har en drøm om skog og li.

Bildet av trærnes grener som strekker seg mot vårens sus og solens stråler, kjenner vi igjen fra Jørgen Moes gamle mester. Det er ikke så rart at løvtrær, og særlig bjørka, dominerer i norske dikt om trær. Vi assosierer løvtrærne med våren; med løvsprett, or-, hassel- og bjørkerakler og ivrige sangfugler i trekronene. Litt senere, nærmere sommeren, kommer den søtlige duften av heggen. Ikke så rart kanskje at Herman Wildenwey (1885 – 1959) skrev om nettopp heggen, siden både våren og kjærligheten er temaer som ofte dukker opp i hans dikt.

HEGGEN DERHJEMME

Jeg vet det lider
Mot heggetider,
Mot vårvidundre og liv derhjemme.
Det sikre merke
Er måltrosttoner og stær og lerke
Som alt er fremme.

Og vårbud runger
Fra glade unger
Med kjaker røde og kjoler skitne.
Men heggen, heggen,
Som står i flomvann til langt på leggen
Er hovedvitne:

Å, hvor jeg husker
Dens hvite dusker,
Dens lette duftsne blant grønne busker.
Den pynter stuer,
Men virker vårligst i skyggeluer
På unge slusker.

Herman Wildenwey skriver om den ungdommelige, medrivende våren full av muligheter, forelskelse og lange dager. Magli Elster (1912-1993) derimot forteller om livsfaser, om kjærlighetens høst og en indre lengsel og drøm om en ny vår. Allerede i åpningslinjen hinter hun likevel til usikkerheten. For heggen blomstrer jo kun en gang.

HEGGEN

Jeg drømte i natt at heggen
Blomstret for annen gang
Min hånd hadde sovet hos deg
Og var dryssende full av små hvite blomster
Plukket i søvne.

Jeg våknet og heggen sto naken
I høstens bleke morgen
Du var gått og min hånd var knyttet
Fast om drømte blomsterklaser.

Jeg tør ikke åpne hånden
Den som har sovet hos deg
Vil ikke vite om små hvite blad
Ligger knust etter nattens drøm.

Den frosne heggen står ute
Med sine svarte grener
Men besk søt lukt av vår i den kalde høst
Slår imot meg at ennå en natt
Vil det blomstre i min hånd.

Det kan virke som om heggen er kjærlighetens tre i diktningen, noe Harald Sverdrup (1923-1992) selvfølgelig vet å utnytte. Både kjærligheten og naturen er de to temaene som oftest dukker opp i hans diktning. Kjærlighetsdiktene kunne være dampende og vakre, og var så populære at de ble samlet i flere egne bøker mens han levde. Kjærligheten til naturen skinner også igjennom i diktene hans, men her er døden sjelden langt unna. Liv og død settes mot hverandre. Kjærlighet og bitterhet, Wildenwey og Sverdrup.

HEGG

En takk fordi du er den første i skogen
Som slår grønt løv rundt naken kvist.

Din ange forfølger oss på stiene i mainatten,
Streifer oss med gammel farlig svimmelhet,

Kanhende står kjærligheten og lyser i nærheten,
Kanskje en mørk ensomhet åpner seg
Inn mot en annen verden.

En takk fordi du har sorte bær
Og gir oss en bittersøt likør,
Et konsentrat av landets natur.

Hans Børli (1918-1989) og Harald Sverdrup hadde et tett vennskap i mange år. Allerede i 1968 satt Harald Sverdrup sammen et utvalg av Hans Børlis dikt i samlingen «Når menneskene er gått heim». Hos Hans Børli finner du ikke de sorte heggebærene, men mange referanser til de blodrøde rognebærene.

I ROGNEBÆRLIA

De gamle rognetrær
Står bøyd i snø og sno.
Og trosten hakker frossen bær
Så snøen under får et dystert skjær
Av bittert rødt. – Det er
Som rogn’ har spyttet blod.

Diktet er et av flere som Hans Børli kalte høstbilder. Rogna er jo virkelig høstens tre med sine ildrøde bær, og et spiskammers for sultne fugler på vei inn i den kalde årstiden. Det er en påminnelse om at årstidenes syklus er livets gang, en påminnelse om livets forgjengelighet. Jon Fosse (f. 1959) minner oss om dette kretsløpet, at vi også en gang skal bli til jord.

RAUDE LAUV

Lik raude lauv
Som atter vert grøne
Like brune lauv
Som vinkar i vinden
Og kviler på jorda
Kvilar i jorda
Før dei atter er der
Grøne
Og byrge
I sin uskjønelege byrgskap
Som heng så trygt
I vind
I sol
I regn

Hos Sigmund Skard (1903-1995) blir treet en konstant tikkende, naturens klokke som hvisker oss i øret; «memento mori». De fleste av oss forholder seg nok til dette på samme måte som Sigmund Skard i diktet. Vi kjenner til det, men sier ikke noe når det første tegnet på høsten kommer. Denne gangen heller.

SEPTEMBER

Det er mi eiga bjørk,
Beint ut for mitt eige glas.
Kvar morgon, alle månader,
Helsar vi kvarandre,
Ordlaust,
Og følgjer kvarandre på vegen
Gjennom det svivande år.

I dag,
Under den høge, faste himlen,
Har det tunge, grøne lauvverket
Fått den første
Klåre, lysande
Droplen av gull.

Vi øygnar kvarandre
Lenger enn vanleg
I dag.
Men ingen av oss
Seier noko,
I dag heller.

Eminente Olav H. Hauge (1904-1994) skal få lov til å avslutte denne tilfeldige turen gjennom norsk diktning om trær. Dikt om trær handler, som vi har sett, som regel ikke om trær, men om oss selv. Om hvordan vi forholder oss til hverandre, til oss selv, til glede, lengsel og kjærlighet, til skjebnen og historien og om hvordan vi kan holde fast på noe som ugjenkallelig vil gå tapt. Et av mine favorittdikt om trær handler om flaskeepletreet til Olav H. Hauge. Når jeg leser det humrer jeg for meg selv og tenker at det er et gjenkjennelig skråblikk på oss selv, fullt av god, lun humor.

EG HOGG NED DEN STORE APALEN UTFOR GLASET

Eg hogg ned den store apalen utfor glaset.
Han skygde for utsyni, det var eitt, det
vart skumt i stova um sumaren, dessutan vilde
ikkje Gartnarhallen ha
Flaskeeple lenger.
Eg tenkte på kva far min
vilde ha sagt, han lika
den apalen.
Men eg hogg han ned.

Det vart ljosare, eg kan
sjå ut fjorden og elles
fylgja betre med
på fleire kantar,
huset kom meir
i berrsyni,
viser meir att.

Eg vil ikkje vera ved det, men eg saknar apalen.
Her er ikkje som fyrr. Han livde for vinden og gav
god skugge, soli glytte gjenom greinene inn
på bordet, og um nætene låg eg ofte og lydde
etter susen i lauvet. Og dei Flaskeepli, det finst ikkje
betre eple ut på vårparten, dei har så fin krydda smak.
Det gjer ilt kvar gong eg ser stubben; når han er morken,
skal eg brjota han upp og slå han sund til ved.