by Det var en tidlig morgen i midten av Oktober. Jeg satt alene med børsa, omgitt av Nordmarkas mørkladne åser. Hundene mine hadde jeg verken sett eller hørt siden jeg slapp dem, jeg var ubeskjeftiget og følte trykket av den tunge døsige luften. Tåken ruget over skogen, og et fint gjennomtrengende støvregn la sin matte emalje over trær og blader. Gjertrudsfuglen banket på de tørre greinene og skrek etter mere regn, fossen bruste dødt og matt i sitt innelukke, og pusten fra dens fall klarte av og til et øyeblikk å løfte det tunge tåkedekket opp til de nærmeste grantopper. Den høye åsen som strekker seg fra Fortjernbråten nordover forbi Helgeren og opp mot Hakkloa, var i fin Oktoberdrakt. Under den gikk elva mellom løvtrærne, som stille drysset fine gule og rødlige blader utover vannet.
Den skogkledte åsen lutet seg steil og vill over den bråteflekken hvor jeg satt, med sine skjeggete graner og høstspraglete løvtrær. Tåken hang over åsens skuldre, skodden drev mellom tretoppene i dalen og hyllet dem snart inn i et luftig slør, snart i tunge, folderike gevanter, og hindret blikket i å trenge ut i dette uendelig triste landskapet. Her hørtes ingen lyder utenom Gjertudfuglens* og fossens. Her var intet liv, ingen klang, ingen ekko fra skogen og fjellet. Alt var så dødt; selv når jeg ropte etter hundene kunne jeg høre ropet nådde fort og tomt ut i luften. Når den matte lyden hadde passert leppene mine, runget atter ensomhetens gru over denne flekken i skogen.
Herfra til Fortjernbråten kunne det neppe være mer enn 4 kilometer og til Hakkloa en halv mil. Helgeren måtte strekke seg sydlig opp mot denne bråteflekken, og bak åsen i nordlig retning lå Hakklovannet. I dette været var det likevel umulig å med sikkerhet vite hvor man stod og gikk. Selv de store vannene var vanskelige å skimte før man sto like ved bredden av dem. Det var ikke mye hygge i å sitte her uten å høre glam fra hundene, disse omstreifere som gjerne fløy rundt i lange strekk når de ikke fikk fot i nærheten.
Tankefullt eller likegyldig hadde hodet falt ned i hendene mine, da jeg ikke langt unna hørte en stein som gled ned i en elv. Gjennom tåken skimtet jeg to barn som gikk langs elven på motsatt side. Det var en gutt på 10-12 år og en jente som virket noen år yngre. Gutten hadde ikke på seg annet enn skjorte og noen fillete bukser som nådde litt nedenfor knærne. Jentas klær var ikke bedre, og bestod bare av en kortermet strieserk og et stumpet skjørt. Begge var de barfotet. Gutten hadde en neverskrukke og jenta en bærkurv i hånden, og det var klart at de søkte etter et sted de kunne krysse elven.
«Pass deg, Lars» sa jenta når gutten hoppet ut på en stein i elva.
«Jeg må nok bære deg på ryggen, Åse.» sa gutten og gikk tilbake. «Du klarer vel ikke å gå over elva alene».
Han satte seg ned på huk og tok Åse, som holdt neverskrukka og kurven foran ham, på ryggen og bar henne over elven som nesten gikk ham til livet.
De kom imot meg, men gutten stanset noen skritt fra elven og plukket med seg noe bjørnemose i neverskrukka. Jenta ranglet litt omkring og lette etter tyttebær, men fant ingenting. Først da de var ti skritt unna la de merke til meg. De stanset og stirret, som slike barn alltid gjør, halvt forundret og halvt forskrekket, tause og alvorlige på meg.
«God dag», sa jeg. «Dere hører vel hjemme på Fortjernbråten?»
«Nei», svarte gutten etter litt betenkningstid.
«Kanskje dere er fra Hakkloa?»
«Nei», svarte han langtrukket.
«Hva heter plassen du er fra, da?»
«Jeg vet ikke».
«Hva heter faren din?»
«Han er dau».
«Men din mor, da?»
«Hun bor på den andre siden av åsen».
«Det kan ikke være lett å finne frem i dette været?»
«Jaha».
«Har du hørt eller sett noe til et par bikkjer på veien hit?»
«Nei», svarte gutten, og begynte å rusle av gårde. Samtalen må ha kjedet ham.
Åse, som uten tvil var søsteren, fulgte etter nordover bråten. Snart kunne jeg verken se eller høre dem gjennom det grå, fuktige tåkesløret som hang ned over de nærmeste trærne, og stubbene med opprevne strittende røtter. Gutten og jentungen, hvis far var død og som ikke visste hva plassen het hvor deres mor bodde.
Men det led allerede ut mot formiddagen, og jeg måtte opp over åsen for å søke etter hundene. Selv om jeg kjente dette området, og visste at man sjelden treffer en sti utenom dem som går mellom og til plassene, fulgte jeg forgjeves elven et stykke for å se om jeg ikke fant en fuglesti som kunne gjøre det lettere å komme seg over denne uveisomme åsen. Elva lå i den mørke skyggen av fjellet; oretrærne hang med sine gule, våte blader over dens bredder. Hist og her lå en enkelt halvråtten kavle ut over bredden, mens elva strømmet rundt de store steinene som var kastet omkring i elveleiet. Man måtte hoppe fra den ene til andre for å komme over eller forbi de mange fremspringene i fjellsidene, som syntes å bli stadig brattere og tettere, og virket som om de lukket seg rundt hodet mitt.
Jeg besluttet derfor å gjøre ende på denne uvissheten, og heller gå rett opp over åsen, som truende og vilt hevet seg over meg med sine steile styrtninger, sine masser av vindfall. Det lå mektige, knekte og tørre stammer og opprevne røtter, hvis bare grener bredte seg ut som hodene til sammenviklede kjempeslanger. Det var tungt og møysomt å gå i dette villniset, men jeg hadde gått her alt for ofte til ikke å vite hvilket strev som ventet meg. Da jeg hadde kommet meg et stykke opp åssiden var det som om tåken lettet litt. Det fine støvregnet tiltok og falt sterkere; men når jeg så oppover kunne jeg verken se høyden eller toppen av åsen. Derimot åpnet det seg en smule utsikt til skoglandskapet under meg på den andre siden av elven.
Åsen jeg jobbet meg oppover kalles Falkenberget, og dette området er blant de villeste i Nordmarka. Kjempestore steiner ligger over alt i skråningene eller hopet sammen i steinurer. Dype revner skiller klippene og brådype stup kaster seg ned mot elva. Overalt hvor den finner rotfeste hever grana seg med en sjelden kraft og høyde i åssidene, men kronen er strøket vekk. Her ligger ennå voldsomme masser av halvråttent vindfall etter maistormen som i 1832 herjet gjennom skogen. Kun enkelte mektige furuer hever seg som Jetter fra fordums tid mellom de sunkne grantrærne og strekker sine knudrete grener ut over den øde heien.
Mens jeg brøytet meg vei gjennom dette liksom forvitrede området, tiltok regnet, og over alt sildret vannet nedover den bratte åssiden. Det var som om skodden gikk foran meg. Den kalde vinden, som støtvis fór sukkende mellom grantrærne, hadde den i sin makt og førte den stadig høyere til værs. Da jeg kom opp på åsen hang kun den fuktige mørkegrå himmelen over det ubeskrivelig melankolske landskapet.
Her hadde man en vid men trykkende utsikt. Fortjernbråten var nærmere enn jeg hadde trodd, og denne romantisk beliggende plass lå som en grønn og vennlig oase i den mørke skogens ørken som strakte seg så langt øyet kunne se. Elveløpet ligger som en mørk fordypning; her og der kaster fossene støvskyer opp mellom grantrærne. Til venstre i øst ligger Helgerens mørke flate, og opp fra vannet kommer det en lyd som et dempet sukk fra stedets tungsindige alter. Over de fjerne åsene henger regnet sitt våte teppe. Intet vekslende lys bringer nyanser inn i dette landskapet. De eneste gjenstandene som gir avveksling i den triste ensformigheten en regntung oktoberdag når man står på en høyde og ser rundt seg, er Fortjernbråten med sin grønne voll og lille innsjø. Deretter Helgerens grankransede, dype speil. Men i forgrunnen oppe på høyden er avvekslingene mye rikere. Det sønderrevne terrenget med sitt kaos av steinblokker og vindfall, hvor regnbekkene skummer ut av fløyelsskinnende mosepartier mellom saftiggrønne smågraner som skyter opp under stammer og røtter av vindfall. Her ferdes ingen andre enn fiskere, jegere og tømmerhuggere, selv om fiskeren sjelden kommer hit og tømmerhuggeren har lite å gjøre her siden stormen kom ham i forkjøpet.
For meg var også vandringen forgjeves. Hundene var ikke å se eller høre, og det var ikke tegn til liv i vid omkrets. Jeg lokket og ropte til jeg ble hes i stemmen, men hundene kan ikke ha hørt meg. Et skudd ville kanskje hjelpe, men ladningen som hadde ligget i løpet hele dagen var våt. Først da jeg hadde slått av et par knallhetter rullet skuddet dumpt nedover de skogkledte liene under åsen. Røyken fra børsa drev tungt og langsomt mot skogen mens jeg forgjeves lyttet etter hundeglam. Jeg syntes jeg hørte ekkoet av hundene, men ble overbevist om at det bare var det matte bruset fra fossen i det fjerne som lurte meg.
Her på den åpne heia, helt uten le for regnet, var det ikke noe å tenke på å lade geværet på nytt. Jeg måtte lenger ned i lia på den siden av åsen som vendte mot Hakkloa. De tette grenene dannet her et tak mot regnet. Det var ytterst ubehagelig å gå i den våte mosen. Røsslyngen, einerbuskene og tyttebærlyngen slo fuktig og kaldt mot benene. Ved å følge fuglestiene litt lenger ned i hellingen unngikk jeg til dels dette ubehaget, men regnet styrtet tungt og tett fra himmelen og bare jeg kom bort i en grein drysset vannet isende og gjennomtrengende ned på meg. Alle fremspring, fordypninger, steiner og de evinnelige vindfallene gjorde det besværlig å komme seg frem.
Før hadde det neppe vært en stokk å se. Nå var det satt opp fuglestokker over alt i kløftene, stiene og revnene. Det var ikke en fugl å se i dem, men det var ikke usannsynlig at en stokk kunne ha knekt nakken på en av hundene mine. Det slo meg mer og mer hvor djevelsk kunstferdig disse stokkene og snarene var satt opp. Det er ikke sjeldent hist og her å komme over stokker som er satt opp uten særlig innsikt i fuglenes levemåter og vaner, men som likevel fanger fugl. I stokkene her fantes det som sagt ikke en fugl, allikevel var de satt opp på en slik måte og i et slikt omfang at fuglene umulig kunne unngå dem. Nedfelte smågrener, som for et utrent øye så ut til å være lagt der tilfeldig, og oppreiste kvistgjerder tvang fuglene til å følge stiene og gå rett i stokkene. I fordypningene, kløftene og revnene, hvor det ikke var plass til stokker, sto snarer og ventet på viltet. Så vidt meg bekjent var det ingen i disse traktene som hadde slik kunnskap om viltfangst at han kunne satt opp disse fangstredskapene. Vel kjente jeg et par slike rever, men de hadde sine huler flere mil herfra.
Jeg kom nettopp til et slikt sted hvor en alminnelig viltfanger ville gått rett forbi, men som nå var utnyttet med stor kyndighet. Nedover mot foten av åsen som gikk bratt og skogkledt, var det en liten mørk og dyp dal. Den laget en vei, som rimeligvis gikk i retning Hakkloa, litt bredere enn de korte og avbrutte fuglestiene som fantes hist og her i tettskogen. Et par slike lett gjenkjennelige fuglestier støtte til den brede veien, som ble sperret av et mektig vindfall med sine knudrete, sammenfiltrede røtter slengt utover. Å kunne utnytte disse tre stiene og stenge dem alle på en gang ville virkelig være en fordel. Men vindfallet ville tvinge fuglene å ta til vingene, og en enkel stokk foran det ville være til lite nytte. Stokken sto allikevel rett foran. Til høyre mot åsen var det felt en gran som hindret fremkomsten på den siden. Til venstre under vindfallet var det tre, fire små åpninger som så ganske tilfeldige og uskyldige ut. I hver av disse var det plassert ut en snare, slik at fuglene, som svært nødig bruker vingene på denne årstiden, nødvendigvis ville foretrekke å gå igjennom dem – og bli fanget.
Det kan være tilgivelig om en jeger blir utålmodig når han halve dagen må gå rundt i gråvær i et ufremkommelig og ungt terreng. Uten å verken høre eller se hundene sine, og uten å ane annen lyd enn regnet som faller og et monotont fossesus. Hans humør blir en skygge av den mørke naturen, og den stumme tungsindigheten som hviler over det arme landskapet, trykker selv et freidig sinn.
Jeg var alt annet enn ved godt mot da jeg slentret av sted, bløt til skinnet, og ikke hadde mye håp om å treffe «Feiom» og «Klinge». Jeg fulgte stien uten å forstyrre eller ødelegge stokkene og snarene, og mens jeg gikk hørte tydelig en stokk som falt og vingeslagene til en fugl. I samme øyeblikk fløy en ung tiur mot meg og slo seg ned i en av de nærmeste grantoppene. Å felle den med ett skudd var enkelt nok, og fuglen lå flaksende på bakken. Lenger borte på stien lå en røy med halsen under stokken og de gul- og brunspraglete vingene spredt ut til sidene. Den var enda ganske varm, men viste ikke livstegn, da jeg tok den opp og la den oppå stokken slik at den som forsto så godt denne ødeleggende kunst kunne se at han denne gang kunne ha gått glipp av byttet.
Lenger fremme antok landskapet en annen karakter. Åsen ble steilere, og en regnbekk styrtet ut over den. Bruset fra bekken var den eneste lyden som nådde øret. Under den steile åskanten bredte det seg ut en ganske stor flate, tett med småbusker og rognetrær fulle av sine røde fruktklaser. Jeg syntes jeg hørte en av hundene mine, men da jeg kom nærmere merket jeg at det var øksehugg. Jeg gikk etter lyden og kom igjen inn mellom høye, ranke grantrær. Der sto en tømmerhugger. Øksen falt skarpt og hvinende mot granleggen, og det klang i veden for hvert hugg. Det var sterk, bredskuldret kar i sine beste år. Over en islandsk ulltrøye hadde han en grå rundtrøye som en gang hadde vært en frakk, men som var skåret av under lommene. Buksene, som slang om leggene hans, var lappet så ofte at det opprinnelige stoffet var umulig å si noe om. På de nakne føttene hadde han et par store beksømsko, og en gammel, slitt hatt på hodet. Han løftet litt på hatten da jeg nærmet meg. Ansiktet bar tydelig preg av hardt arbeid under åpen himmel. Håret hang ned i pannen og gjorde sitt til å fremheve et uttrykk av slapphet som været og arbeidet hadde gitt ham.
«Det er dårlig vær for jakt i dag», sa han og fortsatte arbeidet.
«Det er ikke verre å jakte i enn å hugge i» svarte jeg.
«Men hva mener du om vi tok en dram i dette været», føyde jeg til for å få i gang en samtale.
«Du burde ikke gi bort brennevinet ditt», sa han mens han rettet seg opp, løftet på hatten og strøk håndbaken over den våte panna.
«Du kunne trenge det selv i dag».
«Jeg skal også ta meg en. Jeg tenker vi kan trenge en begge to. Men si meg,» spurte jeg og rakte ham flaska.
«Hvem eier alle de stokkene og snarene som er satt opp her?»
«Ja, det lurer du sikkert på», svarte han etter å ha tatt en dyktig slurk av flaska.
«Han er nok ikke så kjent her omkring, men det er Jerpe-Hans som har satt opp all denne djevelskapen og alle disse greiene bortover i skogen. Det blir ikke mye fugl igjen til Trehørningskarene nå, skal jeg tro».
«Jerpe-Hans? Han har jeg aldri hørt snakk om før. Bor han her i Nordmarka?»
«Å nei, han er fra Ringerike. De kaller ham Hvervingen og Hans Kampen også. Han har mange navn den karen. Men hit kommer han kveldstrøtt og går herfra morgentung.»
«Hva mener du med det?» spurte jeg, og undret meg over at Hans Kampen, som jeg kjente som en av dem som var aller verst til å ødelegge viltet med stokker og snarer, gikk fra Krokskogen og hit for å fange fugl.
«Hva jeg mener? Jeg mener han går og frir her, vet jeg. Han går i veien for bra folk både på den ene og andre måten. Fuglen tar han bort så det knapt er en fjær å se i skogen, og han gjør mye annet ugreit også.»
Under den siste replikken hadde tømmerhuggeren satt seg på en felt gran. Det var lett å forstå at Hans, som jeg kjente meget godt, gikk i veien for ham i kjærlighetsanliggender.
«Alle fugler har han ikke tatt enda. Her er en jeg skjøt like borti her», sa jeg og tok tiuren ut av sekken «og nå nettopp gikk den en røy i en av stokkene hans på nesten samme sted. Men hvem er det Hans Kampen går på frieri til?»
«Å, det er til en jente som heter Mari. Store rikdommer skal det nok ikke bli på ham om han får jenta. Selv må hun arbeide som tjenestepike og mor hennes eier ikke strået verken til seg selv eller de andre ungene. Men om jeg får spørre, hvor akter den karen seg til kvelden?»
«Det er ikke godt å svare på,» sa jeg, «jeg har mistet de to hundene mine og jeg må se om jeg kan finne dem igjen. Du skulle ikke ha sett eller hørt noe til dem i dag?».
«Sett dem har jeg ikke, men i dag morges hørte jeg en grov og en fin hund jage langt nordpå her. Jeg hørte det skjøt også, og så ble det stille,» svarte tømmerhuggeren.
«Det er vel Hans Kampen som er ute igjen, da» svarte jeg.
«Nei, Hans Kampen er det ikke. Han gikk til byen i går med en bør av fugler så stort som et hestelass, og pleier å være borte i to, tre dager,» svarte han.
Jeg fortsatte å spørre ham ut om hundene, man han kunne ikke gi meg noe mer informasjon. Jeg sa da at jeg ville gå nordover og overnatte på Hakkloa.
«Å ja,» sa han, «det er godt å få tak over hodet i sånt vær som det her, men på Hakkloa er det så fullt av tømmerhuggere og reisende at de nærmest ligger oppå hverandre».
«Hvor holder du til?» spurte jeg.
«Jeg finer vel en krok et sted, jeg også. Ja, gud bevares, det er ikke rare stedet men det er bedre enn å ligge ute eller overnatte på Hakkloa» svarte tømmerhuggeren.
«Kanskje du kunne skaffe meg plass der?» spurte jeg.
«Det kommer an på om du kan holde ut der, men ellers er det nok plass. Så kan du få se hun som Hans går på frierferd til. For ved Mikkelsmesse sa hun opp tjenesten og flyttet tilbake til mora for å hjelpe til med de andre småungene.»
Dette tilbudet tok jeg imot, men siden det enda var tidlig på ettermiddagen ville jeg gå litt omkring for å se om jeg traff på hundene mine. Jeg sa også til tømmerhuggeren at jeg ville gå tilbake og hente røya som Hans hadde fått i stokken, så han kunne gi beskjed til Hans hvem som hadde tatt den og at han kunne komme innom for å få betaling neste gang han var i byen.
«Huff,» sa tømmerhuggeren da jeg reiste meg for å gå.
«Det er blitt kaldt mens vi har sittet her. Det er ikke vær til å ta det rolig i nå. Det øser bra ned.»
«Det er best du får litt å varme deg på» sa jeg og rakte ham flasken. Da han hadde drukket en slurk, tok han øksa og begynte å kviste grana som med sine prektige greiner lå slengt i den fløyelsbløte mosen.
Jeg gikk ned i dalen langs elva. Tømmerhuggerens økseslag forsvant fort i elvesuset. En ensomhet, som om ingenting åndet her, som om alt var skjult og hemmelig, lå på ny over den ville skogen. Her kunne man fristes til å glemme at man for et øyeblikk siden hadde snakket med et levende vesen. Oretrærne strakte sine siste løvgreiner ut over elven, og et enkelt gulnet aspetre speilet sin falmede prakt i det mørke vannet. En mosegrodd kjempestein lå midt i strømmen. Rundt omkring den skummet elva hvit, men fikk snart igjen sin mørkegrønne farge som litt lenger nede ble så mørk som natten. Den regnfulle dagen begynte allerede å skumre.
Det var fortsatt lyst da jeg kom opp til Hans Kampens stokker, men åsene og granskogen så skumlere ut enn for bare en time side. Jeg la røya i jaktveska og gikk rett tilbake til tømmerhuggeren. Han var igjen i ferd med å felle en gran av mer enn vanlig høyde. På den ene siden var han alt ferdig med skuren, og manglet ikke mange hugg på den andre siden før grantreet ville falle. Når øksen bet i granleggen skalv treet, og det begynte så smått å svaie med kronen.
«Du må ikke stå på den siden», sa tømmerhuggeren og så oppover grantreet, «for jeg har lagt henne dit».
Han gjorde enda et par hugg og treet vaklet noen sekunder, som om det enda ikke var avgjort hvilken side det skulle falle ned på. Et øyeblikk var det som om det balanserte med sin egen tyngde på trestubben, men ganske sakte bøyde det seg fremover mot den siden hvor jeg hadde stått. Da balansen var tapt, styrtet det med et brak. Små grantrær som sto foran brakk, og grantreets øverste greiner ble splintret i fallet.
«Det blir én med tolv tommers topp», sa tømmerhuggeren og satte øksa i stubben. «Men nå får vi rusle, skal vi komme oss hjem mens det fortsatt er lyst».
Under en del grankvister tok han frem to andre økser, en neverskrukke og en treflaske.
«Jeg skulle hatt litt mat før vi gikk», sa han, «men kanskje du vil komme deg av gårde med en gang?»
«Spis du,» svarte jeg, «så skal jeg også ta meg et stykke».
Da vi hadde endt vårt måltid, stakk tømmerhuggeren neverskrukken og treflaska på økseskaftene, la dem over skuldra og gikk nordover.
«Det er ikke rare veien her,» sa tømmerhuggeren. Han gikk foran og bøyde til side greinene som ristet det overflødige vannet ned på oss.
«Vi får holde oss etter leia».
«Det varer ikke lenge,» sa jeg, «så kan vi ikke skjelne åsene. Hvis det er langt å gå kommer mørket over oss før vi er fremme.»
«Det kan så være det,» svarte tømmerhuggeren, «men jeg har gått denne veien så mange ganger at jeg finner frem bare ved å ta på grantrærne.»
«Jeg synes det blir mer og mer ulendt jo lenger vi går,» sa jeg og holdt på å snuble over noen trerøtter.
«Nei da,» svarte tømmerhuggeren, «men man må passe på i skumringen. En ser ikke riktig hvor man setter beina. Og se deg for i bekken. Du må trå midt på steinene, for de er glatte nå og det er brådypt ved siden av dem.»
«Hvilken bekk er dette?» spurte jeg da vi var kommet vel over det brusende og skummende bekkefaret.
«Å, de kaller den Aurtjernsbekken,» svarte tømmerhuggeren. «Det er ikke store bekken om sommeren. Da kan du gå tørrskodd over. Men i slikt vær som i dag, kan det hende at den blir ganske stor. Nå kunne den gjerne drevet både kvernbruk og sag.»
Vi fortsatte videre, mens det ble mørkere og mørkere og regnet styrer ned i strie strømmer. I hver fordypning og hvert hull var det dammer og vannansamlinger som vi plasket uti, for nå kunne vi ikke se selv de nærmeste gjenstander. Bare når vi så opp mot himmelen merket vi en lysning mellom grantrærne. Til tross for at tømmerhuggeren gikk like foran, så jeg ham som bare en bevegelig sort skygge, og selv for ham var det tungt å ta seg frem. Jeg måtte nesten tro på at han kjente veien bare ved å ta på granleggene, for jeg så armen hans som famlet etter trærne. Om det var for å støtte seg eller om han virkelig hadde merket trærne får være usagt. Kanskje hadde han vært ute i lignende vær før og hugget tegn i stammene.
«Han er stygg i kveld,» sa han.
«Ja, du har rett i det,» svarte jeg. «Jeg angrer nesten på at vi ikke fulgte veien til Hakkloa.»
«Vi har ikke lang igjen nå,» sa han.
«Men det må da være et stykke. Vi er ikke kommet opp på Lykkejordet enda.»
«Lykkejordet trenger vi ikke tenke på,» sa han og stanset.
Her merket jeg lukten av frisk røyk, og gjorde tømmerhuggeren oppmerksom på det.
«Jeg jeg kjenner det nok,» svarte han. «Men jeg sto og så om ikke det kunne være varme. For det skulle være her.»
«Her?» spurte jeg forundret og så meg om. Jeg kunne ikke se annet enn nattens og skogens mørke.
«Ja, visst skulle det være her. Og det er det også. Der kan du se at det lyser under oss»
Jeg så at det under meg trengte en lysstråle ut i den sorte natta. Det var ikke lenger borte enn at man kunne se at lyset trengte ut gjennom to bakhunbord som ikke sto tett nok sammen.
For å komme ned til denne selsomme boligen måtte vi ta en liten omvei på femti skritt. Enda natta lå sort og mørk over hele skogen, virket den enda tykkere og tettere ved føttene enn rett foran meg. Jeg sa til tømmerhuggeren at åsen visst måtte gå loddrett ned her.
«Ja, hold bare godt til venstre,» sa han. «Det er ikke så dypt som det kan virke nå, men gud bevares. Det vil ikke være hyggelig å falle ned her.»
Da vi var kommet et stykke videre, jevnet terrenget seg ut litt. Vi gjorde en vending nedover og kom inn i et trangt dalføre eller dråg, som bøndene kaller slike trange smådaler som er innesluttet av steile fjellvegger på begge sider. Her var det så mørkt at vi ikke kunne se en meter foran oss, men vi kunne heller ikke gå oss bort. Lysglimtet som jeg for kort tid siden hadde sett da vi sto over dalen, kunne jeg ikke lenger legge merke til. Bare et øyeblikk etterpå trengte fem, seks glimt imot oss, og der lå den elendigste menneskebolig jeg har sett. En del bakhunbord og tømmerstokker var satt på skrå opp mot den bratte fjellveggen. De var dekket med mose, never og granbar for å hindre at regnet trengte inn. Øverst oppe mot fjellveggen var det et hull i det ene hjørnet, og gjennom dette trengte røyken ut sammen med en lyssøyle som bredte et sterkt skinn. På begge ender var det en tverrstokk. Opp mot den var det også reist bakhunbord og tømmer som var belagt med granbar.
Da tømmerhuggeren stanset ved den nærmeste enden og var i ferd med å ta vekk et par bakhunbord, spurte jeg om det bodde folk her.
«Å, ja,» sa han, «vi har hjulpet kjerringa å sette opp dette skuret, for en barhytte ville være for liten for henne.»
Mens han snakket hadde han ryddet bort en åpning og lyset fra et flammende bål blendet oss som kom rett fra det tetteste mørket. Damp, røyk og os av våte klær som hang rundt ilden, gjorde sitt til at det var vanskelig å se gjenstandene og personene som satt der inne. Det første jeg imidlertid fikk øye på var Hans Kampens høye, jernharde skikkelse som satt med ryggen mot åpningen. Han var i skjorteermene og satt med nakne bein som han varmet ved ilden.
«Jeg tenkte meg at det var du som var ute i dette vakre været, da jeg hørte «Feiom» og «Klinge» jage ved Hakkloadammen i dag,» sa han, reise seg og rakte meg handa.
Det er ikke mulig å forestille seg hvordan det så ut inne i den usle hytta. Det var et skur i form av en terning, diagonalt gjennomskåret. En fjellhelle dannet for en stor del gulvet, og i den ene enden var ildstedet delt av med noen større og mindre kampesteiner. Omtrent halvannen meter opp fra ilden gikk det en tverrbjelke som med den ene enden lå i en fordypning i den eneste loddrette veggen som fantes. Nemlig fjellveggen. Den andre enden av bjelken gikk ut gjennom taket, eller skråveggen om man vil. For som jeg har fortalt besto rommet bare av taket, en vegg og et gulv. På denne stokken hengte det klær som dampet og oste og gjorde luften tung. I hjørnet, ikke langt fra iden, var det stablet opp en stor bunke med tørket mose og granbar. Dette ble beskyttet fra regnet med store neverflater.
To meterlange krakker, et par kubber og noen trekjørler, neverskrukker og økser som var stablet sammen, var alt som fantes i skuret. Til sammen var det syv mennesker samlet her. Foruten oss var det nemlig kjerringa, som tømmerhuggeren kalte henne, den omtalte Mari, og Lars og Åse som jeg hadde møtt tidligere nede ved elven.
«Gud bedre oss, hvordan skal vi få plass til dere i natt,» sa kona til meg da jeg hadde satt fra meg børsa og jaktveska, og var i ferd med å få av meg noen våte klær.
«Å, den karen er vant til å slite ondt,» svarte Hans Kampen for meg.
«Han har nok vært ute for slikt før. Men,» fortsatte han, «du har nok flere kjenninger her. Jeg får vel få frem bikkjene til deg».
Alle som selv har vært i en lignende situasjon, vil kunne sette seg inn i den gleden jeg kjente da Hans trakk hundene mine frem fra bak den store mosehaugen. De gjespet, strakte seg og logret med halen da de fikk se meg. Hans Kampen var en gammel venn og bekjent av «Feiom» og «Klinge». Da han hadde kommet fra byen om morgenen, hadde han hørt dem jage. Han hadde skutt hare for dem, og siden hadde hundene slått følge med ham.
«Du kunne nå ha forsøkt å treffe meg igjen, min kjære Hans,» sa jeg litt ergerlig. «Du visste at ingen andre hadde mine hunder.»
«Hva sier du, mann?» utbrøt han med en varme som han ofte gjorde når han følge han fikk ufortjent bebreidelse.
«Har jeg ikke lett over åser og marker? Jeg gikk helt tilbake til Gåslungen og frem igjen rundt Helgeren. Jeg har skreket meg hes og skutt bort alt kruttet, men faen ta den som hørte eller så noe til deg.»
«Ja, la det være godt, Hans. Jeg tror deg. Jeg får vel også betale deg for ubeleiligheten,» sa jeg.
Jeg gikk bort til jaktveska og tok frem røya.
«Er du fornøyd med det?» fortsatte jeg og kastet fuglen bort til ham. Han så på den et øyeblikk, men da han ikke så skudd på den smilte han og sa:
«Å ja, jeg skjønner nok dette, men jeg får vel gjøre et bytte med deg.» Så tok han fram to skinnende hvite harer av en gammel lærransel som også lå bak mosehaugen.
«Den ene skjøt jeg i dag morges,» sa han. «Den andre tok jeg i et fjell her i nærheten. Jeg slapp å skyte den, for jeg eide ikke et kruttkorn».
Boken «En jegers erindringer» av Bernhard Herre ble utgitt i desember 1849, kort tid etter hans død. Boken består av tre historier Bernhard Herre selv publiserte i 1841 samt tre kortere upubliserte stykker. «En jegers erindringer» er publisert 7 ganger gjennom årene: 1849, 1864, 1874, 1905, 1925, 1966 og 1997. Fem av historiene er også med i første bind av serien «Jakt og fiske» som ble publisert i 1947.
Teksten i denne bloggposten er forsøkt modernisert uten for mange omskrivinger, og er basert på utgivelsene i 1925 og 1947. Illustrasjonene er fra utgaven som ble utgitt i 1925 på Fabritius og Tønners Forlag.
* Gjertrudsfuglen er et gammelt norsk navn på Svartspett, og knyttet til et gammelt katolsk legendeeventyr som også var med i Asbjørnsen & Moes samling «Norske eventyr» første gang utgitt i perioden 1841-44.
