by Kollene i Maridalen har noen av de fineste utsiktspunktene i Nordmarka. Flere ganger i løpet av året runder jeg foten av disse kollene, eller traver over dem som om det skulle være en legendarisk alpe-etappe i Tour de France. En tidlig lørdags morgen åpner dørene seg på den første bussen i retning Maridalen. Det føles som om noen trekker teppene til siden, at jeg i dag skal få være med på noe spesielt.
Værmeldingen viste delvis skyet så sent som på bussen oppover dalen. Klokka viser november og jeg trekker luften et par ganger gjennom nesen for å kjenne etter hvor kaldt det egentlig er. Det er friskt, som om jeg har spist på en Fisherman’s Friend, men det river ikke. Stadig mer frosne myrdrag og tynne ishinner på de minste vannene, forteller meg likevel at vinter og snø er i anmarsj. Sesongene vi er så glade i er også ubønnhørlige og ugjenkallelige.
Les mer: Her finner du turbeskrivelsen til Maridalen High 5 på UT.no
Maridalen er den østlige, storslåtte porten til Nordmarka. Nær og tilgjengelig nok til å være nærmarka for alle oss som egentlig ikke har en nærmark. Når jeg tråkker ut av bussen ved Sandermosveien går startskuddet for eventyrturen jeg har planlagt en stund: Maridalen High 5. De fem fineste toppene og utsiktspunktene rundt Maridalen. På samme turen.
Barlindåsen
På toppen av Barlindåsen skremmer jeg livet av noen i det de er på vei ut av teltet. Skrekken forvandles etter noen brøkdels sekunder til hysterisk latter og en god historie til senere. Det er fortsatt tidlig morgen, himmelen er skyfri, sola skinner lavt på himmelen, og Maridalen ligger under oss i tykk tåke. I synsranden stiger Tryvannshøgda opp av tåkehavet som en hval. Turen opp via Mobekken P og nedlagte Sandermosen stasjon har som vanlig gått fint. Jeg liker turen opp hit, med stort sett lette og noen moderate stigninger. Det går i oppoverbakke, men utsikten fra toppen er også strålende. Over Maridalens kulturlandskap, Maridalsvannet, kirkeruinene på Kirkeby og videre sørvest mot Oslofjorden som sakte forsvinner i synsranden.
Gaupekollen
Det går greit videre ned til Snippen stasjon og den velkjente undergangen. Etter et par kilometer på asfalt og gjennom ungskog, ligger stigningen opp til Gaupekollen foran meg. Dette er også porten inn til Mellomkollen naturreservat. Store deler av turen videre vil gå inne i det flotte reservatet. Jeg gleder meg over å være her igjen, hvor kulturminnene ligger tett og hvor skogen skal få lov til å bli skikkelig gammel.
Noen hundre meter lenger opp i åssiden på Hansakollen ligger en gammel hestevei som en terrasse i terrenget. Det er flere slike oppbygde hesteveier i Maridalsskogen, rester etter hogstene som foregikk her på starten av 1900-tallet da innbyggerne i Oslo trengte fyringsved. Den ligger fint til og går i jevne motbakker hele veien. Flere steder åpner skogen seg opp vestover og utsikten gjør at jeg stopper flere ganger. I ryggen har jeg den bratte åssiden som flere steder forvandles til bratte fjellskrenter.
Les mer om flyvraket ved Hansakollen: Flyvraket ved Hansakollen i Maridalen
Over på andre siden av Hansakollen var det flere dramatiske hendelser under andre verdenskrig. Restene etter et tysk bombefly som styrtet ligger her fortsatt, det samme gjør en minneplakett etter den illegale radiostasjonen «Corona». Trygve Christensen forteller i boka «Marka og krigen» om de mange radiostasjonene som brukte Oslomarka som base for å sende og motta informasjon fra England. En av stasjonene var «Corona», hvor to nordmenn ble skutt og drept da de ble avslørt av tyskerne i mars 1945.
Les mer om krigsdramaet ved Hansakollen.
Utsiktspunktet på Gaupekollen ligger helt sør på kollen, på en liten bergknaus som stuper ut over skogen rundt. Stien har gått jevnt oppover åssiden av Hansakollen og det er fort gjort å fortsette forbi utsiktspunktet som ligger skjult bak skog og en liten høyde. Jeg liker å kalle Gaupekollen for den dårligst bevarte hemmeligheten i Oslomarka. Det er ikke merket sti opp hit, men det er ofte fullt med mennesker når det godt vær og skyfritt. Når det har vært tåke og surt, har jeg hatt den manglende utsikten for meg selv. Her ligger Maridalsvannet for dine føtter, og du har et blendende utsyn over Maridalen. Omkranset av skogkledte åser og koller. Utsikten hindres kun av jordens krumning.
Mellomkollen
Det er lett å glede seg over turen videre. Den nærmer seg halvvei, men det er ikke derfor. Ved Gaupekollen starter turens flotteste etappe. Den gjennom hjertet av naturreservatet, det største naturreservatet i Oslo kommune, mot Mellomkollen. Her er det om å gjøre og ta seg god tid. Igjen minnes jeg ordene til Sverre M. Fjelstad, «Naturen er full av hemmeligheter, den har alltid noe nytt å vise oss, bare vi tar det med ro». Skogen her må oppleves med tålmodighet. Ned bratte kneiker på sleipe røtter og steiner, over sva og mykt moseteppe. Våge seg langs kanten av bløte myrer og slite seg opp bratte motbakker på alle fire.
Les mer om Mellomkollen naturreservat.
Og huske å stå stille for å lytte etter skogens lyder. Vinden som drar fingrene gjennom trekronene, menneskesky fugler som er travelt opptatt med matauk. Se om du finner spor etter ekorn, rev eller de arbeidsomme maurene. Det er alltid flere dyr som sanser deg, enn du selv ser. Etter å ha kommet opp og over ryggen på Midtkollen er jeg tilbake på den blåmerkede stien som går fra Mobekken P og Nedre Vaggestein gård til Mellomkollen. Stien er tydelig gjennom småkupert terreng, og etter en kort men bratt motbakke er jeg på vei ut mot utsiktspunktet på Mellomkollen.
Raudløkkollen
Fint plassert på kanten av Raudløkkollen ligger Sellanrå turisthytte. Herfra er utsikten storslått over et mykt og bølgende hav av grønne tretopper, karakteristisk for Nordmarka. Over på andre siden av Øyungen ligger Dølerudhøgda, Kobberhaugene og Kikut mot nordvest. Gåslungen og Rottungen er synlige mellom teppet av grantre. Markaplassen Gåslungen er nærmest et hull i skogen. De av oss som liker oss i skogen, foretrekker utsikten fra Raudløkkollen fremfor andre.
Les mer: Her finner du turbeskrivelsen til Maridalen High 5 på UT.no
Avstanden fra Mellomkollen og hit er ikke stor, og stien er lett å gå. Også her har du kulturhistorisk grunn under føttene. Når du runder skogbrynet ved Tømte gård fortsetter du sørover inn på Tømtekleivene. I dag virker den ikke imponerende, men den brede flotte stien mellom Tømte og Vaggestein gård ble bygget i 1850-årene. Eieren av Tømte hadde planer om å bygge et høyfjellssanatorium, og hadde behov for en vei opp gjennom skogen. Det ble ikke noe sanatorium, men veien ligger der den dag i dag. Tømtekleivene er i seg selv en fin tur, gjerne kombinert med et besøk på Mellomkollen. Godt under en 1 kilometer fra Tømte svinger jeg inn på stien i retning Tømtehyttene, og derfra videre inn til Sellanrå.
Øyungskollen
Ned fra Raudløkkollen, mot bunnen av dalføret mot Øyungskollen legger jeg merke til den tydelige variasjonen i skog. Fra granskogen på toppen, med store og små flekker av løvtrær nedover åssiden og til det mørke og våte dalføret. Her er det godt med vegetasjon langs bakken som gradvis skiftes til blåbærlyng når jeg kommer høyere opp åssiden på Øyungskollen. Blåbærgranskogen tar igjen over, mens furutrærne dominerer på den skrinne jorda ut mot utsiktspunktet.
Øyungskollen med alle furutrærne er et godt brukt og sjarmerende utsiktspunkt. Øyungen og Øyungsdammen ligger rett under deg og på andre siden løfter Stutehaugen seg. Denne åsen gjemmer Fagervannet, og over på andre siden ligger Skjærsjøen. Lenger vest ligger Tryvannshøgda, som skygger for Bogstadvannet. Jeg ser på kartet og blir minnet på at det faktisk er mulig å gå herfra, langs kanten av byen helt til Kolsåstoppene. Det er en tur til en annen dag.
Stien ned fra Øyungskollen går langs stupene på vestsiden, med flott utsikt vestover og ned Maridalen. Furuskogen overtas av grantrærne som blandes ut med løvtrær i det jeg treffer grusveien som går mellom Skar og Øyungsdammen på østsiden av Skarselva. Jeg må opp og se på Øyungsdammen, og velger å gå ned til Skar og bussholdeplassen på vestsiden.
