by Ekorn (Sciurus vulgaris) er ikke like sky som andre dyr, i tillegg er de aktive om dagen. Likevel er de ikke lette å få øye på når du går i skogen. De kan høre andre ekorn på 500 meter og har særdeles godt syn. En vanlig skogvandrer blir dermed raskt avslørt, og ekorn blir ikke sittende og vente til du ser dem!
Ekorn har som de andre gnagerne i skogen god grunn til å være på utkikk, og komme seg raskt unna. Mår, ugler, hønsehauk, rev, gaupe. Alle tar de ekorn hvis de får sjansen. Måren en kanskje ekornets største fiende, siden måren på lik linje med ekornet er en god klatrer. Heldigvis er ekornet en bedre akrobat, og kan i pressede situasjoner hoppe opptil 5 meter fra et tre til et annet.
Jeg har lært meg at du må gå sakte for å virkelig få med deg hva som skjer i skogen. Å gå på blå stier eller i røde løyper er for min egen del ikke transportetapper, men selve turen og opplevelsen. Etter hvert legger jeg oftere merke til sporene som dyrene etterlater seg i skogen. Det er ikke alle jeg er i stand til å tyde enda, det skal nok komme med mer erfaring, men ekornet har jeg klart å gjennomskue.
Det er nesten umulig å oppdage ekornspor i skogen når det ikke ligger snø på bakken. Lettere er det å oppdage stedene der ekornet har spist grankongler. Det er grankonglefrøene ekornet er ute etter. For å komme til frøene, må ekornet rive bort kongleskjellene med tennene før den får tak i frøene med tungen. Det er bare to granfrø under hvert kongleskjell, så det er ikke uvanlig å finne flere kongler på samme sted som ekornet har spist av.
Det er ikke bare ekorn som liker grankongler. Smågnagere som stor- og småskogmus og klatremus spiser også grankonglefrø, det samme gjør korsnebbene og spettene. Heldigvis er det noen synlige forskjeller jeg kan se etter for å avgjøre hvem det er som har forsynt seg av grankonglene. I motsetning til fuglene er ekornet, og musene for den saks skyld, ryddige når de spiser grankongler. Det betyr at kongleskjellene og restene av konglen ligger i en pen, ryddig haug når de er ferdige. Fugl, som bruker nebbet for å spise konglefrøene, etterlater en kongle som er tydelig mer “kvestet” enn både ekorn og mus.
Ekorn spiser gjerne grankongler på åpne forhøyninger i skogen, som gir godt utsyn og oversikt over omgivelsene. Det kan være en trestubbe eller en stein, eller kanskje et gammelt vindfall. Konglerestene de etterlater vil også være forskjellig fra dem som mus etterlater seg. Ekorn etterlater seg konglestilker som er “trevlete” og med en “konglebunn”, eller basis som det heter, som er frynsete. De spiser også grankongler mens de holder spissen fast med bakføttene, så de vil stort sett alltid etterlate en “dusk” med skjell i toppen av konglene. Mus derimot, vil etterlate konglerester som er nesten renspiste, både langs stilken og i basis av kongla. Mus foretrekker naturlig nok også å spise mens de er godt skjult, gjerne ved et tre, i tett gress eller mose eller ved et annet godt beskyttet skjulested.
Selv etter å ha lett og kikket grundig, har jeg fortsatt ikke funnet grankongler etter mus. Eller som jeg tror er spist av mus. Det blir derfor spennende å se om mine antagelser om at det er ekorn som har spist grankonglene jeg så langt har funnet, faktisk stemmer. Basert på plassering i landskapet, organisering av restene på spiseplassene og utseendet på restene, er jeg ganske sikker. Men ikke bombesikker. Jeg tenker likevel at det er det som gjør at vi lærer. Erfaringen vi får gjennom å finne enda flere spiseplasser etter ekorn, vil vise om de første antagelsene vi gjorde var riktige.
Ekorn spiser forresten ikke bare grankongler. De spiser også mye nøtter, spesielt hasselnøtter, mye sopp men også insekter, granknopper og granskudd. Mindre kjent er det kanskje at ekorn også spiser egg og fugleunger om våren. Det blir spennende å se om jeg kan finne spor etter ekorn når det legger seg et tynt lag snø i skogen. Deretter blir det å finne spor etter ekorn på nøtter og småspist sopp når våren og sommeren kommer. Gleder meg allerede.
Bøker:
Braanaas, Theis (1997): Pattedyrboka. Samspelet i naturen, 2. utgave, Det Norske Samlaget, Oslo.
Olsen, Lars-Henrik (2014): Sportegn fra dyr, H. Aschehoug & Co., Oslo
Bang, Preben (2000): Sportegn fra pattedyr og fugler. Aschehous naturbøker, H. Aschoug & Co., Oslo
Fjelstad, Sverre M. (1997): Spor og sportegn, Schibsteds forlag AS, Oslo
Semb-Johansson, Arne (1986): Verdens dyr: gnagere, J.W. Cappelens forlag, Oslo
Lund, Hjalmar Munthe-Kaas (1980): Pattedyr i farger, H. Aschehoug & Co., Oslo
