Hvilken retning ligger nord? Om å gå seg vill på tur

Det er et paradoks, skriver Colin Ellard i boka «You are here» fra 2010, at vi mennesker har evnen til å lage detaljerte kart over omgivelsene våre og sende satellitter ut i verdensrommet som kan veilede bevegelsene til joggere i en park eller et cruiseskip i Atlanterhavet. Samtidig som vi lett går oss bort på kjøpesenteret eller kan ha store problemer med noe så enkelt som å finne tilbake til bilen i et parkeringshus.

Selv pleier jeg å kunne orientere meg relativt fornuftig i små og store kjøpesentre. Jeg husker likevel godt første gang jeg sto i Nordmarka og virkelig ikke skjønte hvor jeg var på kartet. Skogsveien jeg hadde fulgt som etter hvert ble til en smalere og smalere sti gikk tilsynelatende i en helt annen himmelretning enn den blåmerkede stien jeg hadde startet på. Og som jeg overraskende lenge trodde jeg fortsatt fulgte.

Hvis du tror at du har gått deg vill, eller hvis du faktisk er helt sikker på at du har gjort det, rådes man ofte til å finne et høyt punkt. Gå opp i terrenget og finn et sted med god oversikt over omlandet, slik at du kan orientere deg på nytt. Det er ikke tilfeldig at dette er et godt råd. Colin Ellard fremhever i boken at den visuelle sansen er vårt viktigste redskap når vi skal orientere oss og finne veien. I motsetning til andre dyr har vi ikke et sanseapparat som gjør at vi kan utnytte jordens magnetfelt eller polarisert sollys. Vi har heller ikke et internt avansert gyroskop eller akselerometer som kan fortelle oss nøyaktig hvilken distanse vi til enhver tid har tilbakelagt, og hvilke retninger vi har gått.

Bruk av GPS og mobiltelefon gjør at du bruker mindre tid på de to oppgavene som er aller viktigst når du skal finne veien i skogen: observere omgivelsene og huske hva du har sett. Bruk av GPS og mobil kan altså være mer til ulempe enn til hjelp.

Landemerker i Oslomarka kan være så mangt. Vi kan stå på toppen av Gyrihaugen og skimte Tryvannstårnet mot sør, speide utover Østmarka til vi ser radarkuppelen på Haukåsen, peile oss inn på telemasta på Røverkollen eller kanskje følge en de mange høyspentlinje-traséene. Når det er tilstrekkelig skyfritt kan vi holde øye på solen eller månen. I skogen kan du selvfølgelig også bruke andre visuelle holdepunkter, som en strømledning, en bekk eller elv, en skogsvei. Enkelte områder i Oslomarka kan du til og med bruke lyden av toget på Gjøviksbanen. Å bruke landemerker er en naturlig måte å orientere seg på, for å finne veien til et bestemt mål. Først og fremst fordi de er forutsigbare. De beveger seg ikke, eller de beveger seg i bestemte mønstre eller retninger. Basert på landemerkene eller de visuelle holdepunktene kan vi gjøre antagelser om vår egen plassering eller våre egne bevegelser gjennom terrenget. Vi kan si om vi nærmer oss landemerket, om vi fjerner oss, eller om vi skifter retning i forhold til dem.

Ulempen med landemerker er åpenbar. Under dårlige værforhold, gjerne da du trenger dem som mest, er de vanskelige om ikke umulige å få øye på. På samme måte kan landemerker være vanskelig å finne og følge i skogen. For min egen del var jeg omringet av tett bjørke- og granskog, og jeg visste det var et godt stykke til nærmeste åstopp. Det jeg naturligvis ikke visste, var hvilken retning jeg skulle gå for å komme til en av dem. Jeg fant frem kartet og kompasset, og forsøkte å lese meg frem til hvor jeg befant meg. Jeg visste heldigvis hvor jeg hadde vært når jeg gikk feil. Jeg førte pekefingeren over kartet i et forsøk på å lese høydekurvene som om det var blindeskrift, for å finne min sannsynlige plassering i et begrenset geografisk område i det sentrale Nordmarka.

Even when we know where we began, we do not cope well with problems that require us to correlate our movements with our position in space.

Jeg oppdaget fort at jeg hadde vanskelig for å huske hvor jeg hadde gått. At jeg hadde gått slakt oppover og deretter nedover igjen kunne jeg så vidt se for meg. Skulle jeg forsøkt å gjenfortelle noe jeg hadde sett eller lagt merke til fra omgivelsene, hadde jeg vært helt blank. Når jeg tenker tilbake på situasjonen, skjønner jeg nøyaktig hva Colin Ellard mener når han skriver at vi går oss vill fordi vi har store problemer med å holde rede på vår egen posisjon.

Her er vi ved kjernen. Vi har rett og slett svært vanskelig for å huske våre bevegelser i terrenget, enten det gjelder distanse eller retning. Når vi i tillegg ikke har visuelle holdepunkter eller landemerker i terrenget vi kan bruke til å fortløpende korrigere retningen underveis, så ender vi fort opp med å gå oss vill. Faktisk viser forskning at vi under slike forhold raskt ender opp med å gå i sirkel.

I boka gjenforteller Colin Ellard en historie fra boka «The Worst Journey in the World» av Apsley Cherry-Gerrard om R.F. Scotts ekspedisjon til sydpolen i 1910-13. Skipslege Edward L. Atkinson skulle under en kraftig snøstorm gå det korte stykket fra hytta i hovedleiren ved Cape Evans, til en meteorologisk stasjon som var satt opp for å ta målinger av været under oppholdet. Turen bort til stasjonen, som lå knappe 30 meter fra hytta, skulle nesten koste Atkinson livet. Med null sikt og storm i kastene hadde Atkinson vanskelig for å holde seg oppreist mens han gikk, og kom fort ut av kurs. Han hadde forøkt å telle skrittene, men kom ut av tellingen. Så han bestemte seg for at han hadde gått for langt, og snudde for å gå tilbake. Han krabbet fremover i stormen med armene foran seg, men kulden og utmattelsen grep sakte men sikkert taket rundt ham. Omsider løyet stormen nok til at han så konturene av hytta i måneskinnet, og han krabbet de få meterne tilbake i sikkerhet. Han hadde da vært ute i stormen og kulda i fire timer.

… they lacked an appreciation for the fragile grasp that we human beings have on our sense of implacement, our knowledge of where we are, our spatial relationship with the objects that surrounds us, and the movements we need to make to reach them.

Historien om Edward L. Atkinson er dramatisk, og kanskje tenker du at det ikke kan være så vanskelig. Skulle du være i tvil, kan du forsøke et eksperiment. Colin Ellard refererer i boka til en såkalt «triangel- ferdighetstest». Deltagere ledes med bind for øynene mellom tre kjegler i en triangelformasjon. Avstanden mellom kjeglene kan være alt fra et par meter til 5-6 meter. Først ledes de fra den første kjeglen til nummer to, deretter ledes de videre til kjegle nummer tre. Derfra blir deltagerne bedt om å finne veien tilbake til den første kjeglen. Feilmarginene varierte naturligvis, men i gjennomsnitt hadde deltagerne en 20% feilmargin på retningen de valgte for å komme seg tilbake. Gjennomsnittlig feilbedømte de også avstanden tilbake med 50%.

Nå er det selvfølgelig mulig å gå seg vill uten at det er mørkt eller at sikten er dårlig. Våre evner til å være tilstede i situasjonen og observere omgivelsene kan likevel påvirkes tilstrekkelig til at vi kommer ut av kurs. Boka låner et begrep fra arkitekturfaget jeg ofte har kjent meg igjen i når jeg har vært på tur i skogen. Særlig når jeg stod midt oppe i situasjonen hvor jeg forsøkte å finne veien videre, og fiklet med kartet og kompasset. Jeg speidet rundt etter et holdepunkt eller kanskje til og med et landemerke til ingen nytte. Der jeg stod og forsøkte å få et overblikk over omgivelsene fremsto landskapet ensformig. Det var ikke mulig å skille ett grantre fra det andre. Den lille myrflekken i nærheten var til liten hjelp, med sedvanlig tett blandingsskog som veltet seg ut over den. Landskapet var rett og slett ikke «lesbart», det var «unintelligible» som Colin Ellard kaller det. Alle veier videre var likeverdige. Ingenting i landskapet skilte dem fra hverandre, uansett himmelretning. Jeg kunne ikke finne noen kjennetegn eller visuelle holdepunkter i den monotone, tilsynelatende uendelige, skogen som kunne hjelpe meg videre. Eller hjelpe meg i det valget jeg måtte ta. Selv om jeg selvfølgelig kunne gjort som vi så ofte gjør i slike situasjoner; nemlig gjettet.

What we cannot perceive directly or remember, we invent.

Edward L. Atkinson fant tilbake til hytta når han så konturene av den i måneskinnet. På samme måte kommer vi som regel tilbake på rett kurs dersom vi med jevne mellomrom har mulighet for å justere kursen ved å se målet, et holdepunkt eller et landemerke. Vi hadde klart «triangel-ferdighetstesten» hvis vi kunne ta av oss bindet for øynene noen sekunder for å orientere oss og korrigere kursen halvveis mellom kjeglene. Colin Ellard viser til forskning som forteller oss at det likevel ikke er så enkelt. Det er en forutsetning at du tror på informasjonen du får også. Hvis informasjonen vi får om vår faktiske posisjon avviker betydelig fra det vi forestiller oss, eller det vi antar at er vår posisjon, aksepterer vi den rett og slett ikke. Vi tror ikke det vi ser, og ser bort fra eller mistror informasjonen vi har fått. I naturen kan det fort utvikle seg til å bli en fatal feilbedømming.

Min egen situasjon var heldigvis ikke så alvorlig. Jeg sto sentralt i den sørlige delen av Nordmarka, et av de meste brukte skogsområdene i Norge. Jeg hadde med meg kart og kompass og tok ganske raskt en viktig avgjørelse; å stole på kartet og kompasset. Så løsningen ble å gå rett nord, hvor jeg på kartet så at jeg sannsynligvis ville treffe sørenden av et av de store vannene i Nordmarka. Det ville være umulig å ikke treffe på innsjøen så lenge jeg holdt kompasskursen. Derfra var det bare å følge vannkanten østover tilbake til den blåmerkede stien jeg opprinnelig hadde startet på.

Jeg kom meg videre på det som skulle bli en flott tur til Vesle Sandungen i Nordmarka. Noen erfaringer rikere, etter en situasjon jeg har reflektert over flere ganger i årene etterpå.

Boka til Colin Ellard kan sterkt anbefales. Han har også en mengde interessant informasjon og refleksjoner rundt våre «kognitive snarveier» og hvilken betydning dette har for hvordan vi navigerer og finner veien. Colin Ellard er ikke bare opptatt av «wayfinding» og navigasjon, men også av menneskets forhold til sted og rom. Han bruker derfor halve boka på å se nærmere på hvordan dette påvirker våre menneskeskapte omgivelser, og dypest sett hvordan dette kan være bidrag til de enorme miljøutfordringene vi står overfor.