Det var friluftslivet som ga Oslomarka sitt navn. Fra den spede begynnelse i 1870-1880 årene, økte interessen for skiidrett og såkalt tursport betydelig utover 1900-tallet. Allerede på 20- og 30-tallet klaget man om vinteren over trengsel på bussene, i løypene og på de få stuene som til da hadde åpnet i marka. Friluftsorganisasjonene økte sin aktivitet betydelig i disse årene, og det meldte seg et behov for et fellesnavn for alle de ulike skogsområdene som ligger som en halvsirkel rundt Oslofjorden. Så fra midten av 1930-årene kom betegnelsen Oslomarka i bruk.

Klikk her for å se den til enhver tid ajourførte markagrensen

Mange av de markaområdene vi i dag kjenner, var allerede den gang godt etablert. Andre igjen har kommet til senere eller rett og slett flyttet litt på seg. Men hvor ligger egentlig de ulike markaområdene og hvor går grensene?

Bærumsmarka

La oss ta dette alfabetisk, og starte med Bærumsmarka. Første, kjente skriftlige tegn på Bærumsmarka som et egen selvstendig markaområde dukker opp i Asker og Bærum budstikke 1. oktober 1937 i en artikkel om den nybygde speiderhytta på Jar. Større utbredelse fikk navnet kanskje da det i 1941 ble tegnet inn på et kart over Oslomarka. I den kjente turboka «Tilfots i Oslo omegn II» fra 1930 er ikke Bærumsmarka tegnet inn, og det antydes samtidig at noen mente dette området tilhørte Vestmarka. Andre beskrivelser i bøker fra midten av 1930-tallet antyder at Bærumsmarka den gang lå sør på Krokskogen. Vel, heldigvis var Bærumsåsene blitt til Bærumsmarka i 1941. Når Bærumsmarka først ble etablert har man i alle fall stort sett vært enige om hvordan det skulle avgrenses mot Krokskogen, Nordmarka og Vestmarka. I syd grenser den mot bebyggelsen i Bærum, langs Griniveien og videre rundt Søndre Kolsåstoppen og inn Lommedalen langs Lomma. Deretter innover til By, hvor Krokskogen og Bærumsmarka skilles i dalsøkket som går nordøstover mellom Tømmeråsen og Pelåsen til Fløyta. Herfra går den nordlige grensen i en slags linje langs Fløyta til Slora og videre til Sørkedalen kapell. Også mot øst går grensen langs Sørkedalen og Sørkedalsveien, forbi og rundt Bogstadvannet til Fossum. Første gang Bærumsmarka ble tegnet inn på kartet var for øvrig også Eineåsen en del av denne marka, men det tok ikke så lang tid før dagens mer naturlige grense mot vest ble etablert.

Kjekstadmarka

Kjekstadmarka er det nyeste og foreløpig siste markaområdet som er inkludert i Oslomarka. Det har fått navnet etter gården Kjekstad, og var i alle fall i ordinært bruk mot slutten av 60-tallet om hele det skogsområdet vi i dag kjenner som Kjekstadmarka. Første, kjente skriftlige bruk av navnet finner vi i forbindelse med omtalen av et orienteringsløp i Morgenbladet 28. august 1961, men det skal ha blitt laget et orienteringskart allerede i 1960 over Kjekstadmarka. At idrettsforeninger i Asker, Røyken, Spikkestad og Drammen tok området i aktivt bruk utover på 1900-tallet var nok en medvirkende årsak til at vi fikk et fellesnavn også på denne delen av Oslomarka. Grensene for Kjekstadmarka er ganske tydelige. I øst går den langs jernbanen frem til Spikkestad, og videre på den nedlagte jernbanelinjen som fortsetter rundt på sydsiden til Lier stasjon. Derfra i en linje langs Fv282 opp forbi Damtjern til Liertoppen på vestsiden. Videre langs fylkesveiene på innsiden av E18 rundt Drengsrudvann og Vardåsen i nord. Dagens markagrense begrenser dette området ytterligere, spesielt rundt Vardåsen og ved Dikemark. Visste du forresten at Kjekstadmarka i 1986 ble lansert som et av alternativene til lokalisering av ny hovedflyplass?

Kart over Oslomarka fra 1938 - Oslomarka - Fantastiske marka
Karttegning av Oslomarka fra 1938. Legg merke til at Romeriksåsene, Sørmarka eller Kjekstadmarka ikke er tegnet inn som en del av Oslomarka. Hentet fra boka «Oslo-marka» utgitt i 1938.

Krokskogen

Det er ikke så mye igjen av den skumle eventyrskogen som skremte vettet av unge Peder Christen Asbjørnsen, men Krokskogen har likevel fortsatt et historisk sus over seg. Den har en lang historie, og navnet ble etter det vi kjenner til første gang brukt i skriftlige kilder i 1594. Det var i biskopen Jens Nilssøns beretninger om en tur fra Lommedalen over Krokkleiva til Hole kirke. Selv om Krokskogen er gammel, er det fortsatt mange som ikke er helt fortrolige med grensene. Og da særlig mot Nordmarka. Grensen i sør mot Vestmarka er enkel nok, for den går langs E16 over Sollihøgda. I vest har stupene ned mot Steinsfjorden skapt en naturlig avgrensning, og denne går nordover langs åskanten til kommunegrensa mellom Ringerike og Jevnaker rett nord for Øyangen og Mosjøen. Kommunegrensa er Krokskogens nordlige grense mot Nordmarka, og følger denne ned mot Store Sindera. Her dreier grensa sørover, og vi kan tenke oss en linje som går langs elva og tvers over Spålen. Videre langs dalsøkket vest for Tvetjernshøgda til Åbortjern og Svarten, og derfra til Langlivannet og nedover langs den naturlige grensa som Langlidalen utgjør. Krokskogen treffer Bærumsmarka omtrent der Langlielva og Heggelielva danner Sørkedalselva, historisk har man ofte brukt Sørkedalen kapell som landemerke for å angi grensen mellom disse to markaområdene. Herfra kan man igjen forestille seg en linje som går fra kapellet til Slora, ned Fløyta og dalsøkket strake veien til By, før den fortsetter rundt Eineåsen og innover Rykkin og Isi til Bjørumsaga.

Lillomarka

Kjært barn hadde mange navn, kan vi si om Lillomarka. Grorudmarka, Ammerudskogen, Grefsenmarka, Nittedalsmarka eller rett og slett Nordmarka har alle i større eller mindre grad vært brukt om store og små deler av dette markaområdet. Det var Skiforeningen som i sin årbok i 1931 offisielt lanserte Lillomarka som et felles, samlende navn, selv om Frilufts-Klubben, forløperen til dagens DNT Oslo, bare få år i forveien hadde lansert Grefsenmarka som fellesnavn. Begge navnene ble brukt vekselsvis gjennom 30- og 40-tallet, men det var Lillomarka som vant hevd og ble stående. Det var nemlig ikke grense for hvilken entusiasme dette lille hjørnet i den store skogen skapte hos turfolket. Grensene til Lillomarka har alltid vært tydelige. I vest og nord grenser det mot Nordmarka langs Gjøvikbanen, i øst av bebyggelsen i Nittedal og i sør av drabantbyene Romsås, Grorud, Ammerud, Årvoll, Grefsen og Kjelsås. Det er for øvrig vanlig å inkludere Gjelleråsen til Lillomarka, selv om Gjelleråsen de senere årene ofte refereres til som et eget markaområde; Gjelleråsmarka.

Nordmarka

Nordmarka dukker opp i skriftlige kilder for første gang i 1757, etter det vi kjenner til, men muntlig har det sannsynligvis vært i bruk mye lenger. Bruken av navnet har også endret seg gjennom tidene. En gang i tiden stoppet Nordmarka ved Sandungenvannene, og alt nord for disse var Hadelandsskoger. På 1940-tallet ble Nordmarka brukt om skogområdet helt nord til Roa, mens dagens markagrense setter strek for Nordmarka ved Mylla. Noen har ment at det uansett er langt nok, for nord for Mylla begynner Hadeland. Den sørlige grensen til Nordmarka er enkel, det er tettbebyggelsen. Mot Lillomarka går grensen langs Gjøvikbanen, og den fortsetter langs jernbanen mot Nittedal og Lunner i øst. En naturlig avgrensning av skogsområdet i nord, er kulturlandskapet ved Roa og Jevnaker langs E16, selv om dagens markagrense går vestover fra Grua i en linje over Mylla og videre på sørsiden av Helgehaugen og derfra ned til Toso på Jevnaker. Den vestlige grensen mot Krokskogen går langs kommunegrensa mellom Ringerike og Jevnaker rett nord for Øyangen og Mosjøen, videre til Store Sindera hvor den svinger sørover. Herfra kan vi tenke oss en linje som går langs elva og tvers over Spålen. Videre langs dalsøkket vest for Tvetjernshøgda til Åbortjern og Svarten, og derfra til Langlivannet og nedover langs den naturlige grensa som Langlidalen utgjør. Her møter Nordmarka grensen til Bærumsmarka langs Sørkedalen og Sørkedalsveien, og fortsetter videre sørover rundt Voksenåsen.

Romeriksåsene

Det var friluftslivet som satte navn på Romeriksåsene også. Rundt 1930 var dette skogsområdet bare kjent som «åsene mellom Nordbanen og Nannestad», men etter hvert som det ble lagt til rette for friluftsliv gjennom stier og skiløyper ble navnet Romeriksåsene mer og mer etablert. Grensene har det vært liten tvil om siden 1940-tallet. Skogsområdet avgrenses av Skedsmo i sør, Nittedal – Hakadal – Harestua – Grua i vest og dagens E16 og Leira i nord. Nannestad og Gjerdrum er en naturlig grense i øst. Det var for øvrig en periode Romeriksåsene este på seg i nord, og inkluderte både Avalsjøen og Leirsjøen. Senere ble grensen fastsatt ved E16, og Avalsjøen hører i dag hjemme på det som kalles Nordåsen.

Kart over Oslomarka fra 1941 - Oslomarka - Fantastiske marka
Det «originale» kartet over Oslomarka fra 1941, hvor grensene til de ulike markaområdene er tegnet inn omtrent slik vi kjenner dem i dag. Legg merke til at Vardåsen er med som en del av Vestmarka, mens Kjekstadmarka foreløpig ikke er etablert som et eget markaområde. Hentet fra boka «Oslomarka som naturpark» av Nils Houge, utgitt i 1941.

Sørmarka

Sørmarka er blant de minste markaområdene, og er i tillegg ubønnhørlig bygget ned siden dette området ble inkludert i Oslomarka på 30-40-tallet. Sørmarka er navnet på skogsområdene fra Bunnefjorden i vest helt nord til Hauketo, med Enebakkveien (Fv120) som grense i nord og øst mot Østmarka, med Tomter – Ski – Bunnefjorden som sørligvestlig grense mot Follomarka. Området som ligger innenfor dagens markagrense er vesentlig redusert i forhold til dette, først og fremst mot vest og sør. Fra Mjærskau går i dag markagrensen rundt ved Svikebøl og Unås, forbi Bjørnåsen og sør for Tyrigravåsen før den svinger mot nordøst i en slags linje forbi Nærevannet og videre nordover på yttersiden av Grønliåsen til Bjørnerud. Herfra gjør grensa en U-sving østover før den treffer Østmarka omtrent ved Brokkenhus.

Vestmarka

Det var sannsynligvis Elling Holst som ga navn til Vestmarka, i en artikkel om Østlandske skogområder i DNTs årbok for 1896. Elling Holst ivret for det vi i dag kaller nærturer, og skrev en rekke korte og lange artikler om fotturer i Vestmarka og på Krokskogen. Bebyggelsen var jo vesentlig mindre den gang, og skogsområdene dermed større, så avgrensningen på Vestmarka var ikke så klar som i dag. Allerede i 1930-årene var man bekymret for at betegnelsen ble forstått slik at også skogen mellom Sørkedalen og Bærum ble sett på som en del av Vestmarka. Noen få år etterpå ble grensene vi kjenner fra i dag etablert. Mot sør går grensen mot Asker og Lierbygdene, og langs Holsfjorden i vest. Dagens E16 over Sollihøgda er grensen mot Krokskogen i nord, og Stovivann – Tanumbebyggelsen er grensen mot øst.

Østmarka

Det var skifolket som «oppdaget» og satte navn på Østmarka. Eller «Kristiania Østmark» som det het på «Kartskisse over terrænget om Sarabraaten» som utkom i 1915 etter oppfordring fra «Komiteen til fremme av skiløping blant folkeskolens barn». Formann i komiteen var gymnastikklærer og kaptein Johannes Skau, som også er den første som bruker betegnelsen «Østmarken» etter det vi kjenner til. Det skjer i Skiforeningens årbok fra 1914, hvor Johs Skau forteller om marka i sitt hjerte. Ikke kan han skjønne at Skiforeningens årbøker er fylt opp med skiturer fra alskens høyfjellsområder, men ingen fra Østmarkas herligheter. Kanskje derfor Skiforeningen følger opp året etter hvor de forteller i henrykte ordelag om Johannes Skaus skiturer i Østmarka med sine gutter fra «Vaalrengen skole». Årboken forklarer for øvrig for leserne at «Østmarken» er partiet mellom jernbanestasjonen på Bryn, Strømmen, Enebakkveien og «Søndre Elvaagen». Østmarka var både populært og spennende for de første skiløperne og fotturistene som dristet seg lenger og lenger inn i Østmarkaskogen. Dagens Østmarka har en ganske tydelig avgrensning, da bebyggelsen i årenes løp har spist seg stadig lengre inn i skogen. I vest følger den bebyggelsen på Oppsal, Ulsrud, Bøler og videre sørover mot Klemetsrud. Herfra fortsetter den langs Fv155 Enebakkveien sørover rundt til Ytre Enebakk, og fortsetter på Fv120 Lillestrømveien langs Våg og videre mot Enebakk. På østsiden er Øyeren en naturlig grense, mens den i nord grenser mot tettbebyggelsen på Furuset, Høybråten samt Lørenskog, Strømmen og Rælingen.

Les mer: Even Saugstad skriver om navnet Østmarka på sin blogg

Oslomarka

Men hva med betegnelsen «Oslomarka»? Oslomarka som fellesnavn på alle skogsområdene rundt indre Oslofjord ble etter det vi kjenner til først foreslått av «Reisetrafikkforeningen for Oslo og omegn» i 1932. Det skjedde med utgivelsen av heftet «Oslo-marka» skrevet av Ole Martin Overn i juni 1932. Fellesnavnet ble raskt tatt i bruk av alle tur-, ski-, jakt-, fiske- og naturinteresserte, av den offentlige forvaltningen, av pressen og av friluftsorganisasjonene. Allerede i 1935 ble det for eksempel brukt i diskusjonen om opprettelsen av et friluftsråd for Oslo og omkringliggende kommuner. Navnet ble «Oslomarkas friluftsråd», senere «Oslo og omland friluftsråd». Etter hvert som flere og flere skogsområder ble tatt i aktivt bruk av ski- og turfolket i løpet av 30-tallet, har også omfanget av Oslomarka endret seg. Markaområdene og markagrensen slik vi kjenner det i dag ble for alvor stadfestet gjennom utgivelsen av boka «Oslomarka som naturpark» av Nils Houge i 1941. det er bare Kjekstadmarka som i ettertid har blitt inkludert i området vi den gang og i dag kjenner som Oslomarka.