by Jeg hadde ikke engang fått av meg sekken før jeg skjønte at dette ville bli en bra padlehelg. Kirkebygjermenningen lå og lokket ved skotuppene mine og i sideblikket strakte Smalgjermenningen seg hypnotisk lenger og lenger innover i skogen. Det var som å kjenne magesuget du får ved å stikke hodet over et stup og se ned. Det tok ikke lang tid før den myke følelsen av packraften mot vannet bølget gjennom kroppen.
Det var en lys sommerkveld, og dagens vanskeligste spørsmål var om jeg skulle padle nordover eller sørover. Gjermenningene er et sånt sted hvor du ikke trenger en plan. Det er ikke noe du trenger å rekke når du er her, så du behøver ikke prioritere tiden. Vannet var kveldsstille og jeg strøk bortover i smygetempo. Forbi furukledte odder og granskog som sto og trippet nede ved vannet.
MERK. Se lenger ned for informasjon om teltplasser og hengekøyeplasser.
Her kan du lese om hva en packraft er.
Kirkebygjermenningen er et av disse vannene som er akkurat passe stort, er en tanke som går gjennom hodet. Jeg stoppet padlingen og lot packraften flyte fritt, mens jeg kikket meg litt rundt. Det er stort nok til at du må bruke litt tid på å padle hele vannet og det er litt variasjon i skog og miljø rundt vannet. Samtidig er det ikke så store, åpne vannflater at du får følelsen av å aldri kommer frem uansett hvor mye du padler. Det er en hårfin balanse, tenker jeg. Hva som kjennetegner et perfekt padlevann for packraft, er fortsatt et ubesvart spørsmål.
Skumringen har så smått startet, og det begynner å bli sent. Jeg bestemmer meg for å ta sjansen på å finne en leirplass ved Gjerdrumsgjermenningen, selv om jeg allerede har passert en håndfull flotte odder som hadde passet perfekt. Det er nysgjerrigheten som har tatt overhånd. Jeg kommer meg ut av packraften på odden ved utoset på den korte elva mellom Kirkebygjermenningen og Gjerdrumsgjermenningen, og løfter ryggsekken med packraften på slep over skuldrene. Det er like spennende hver gang, om det er mulig å bære packraften på sekken helt frem til neste vann. Heldigvis er skogen akkurat glissen nok til at det er tilstrekkelig bredde og høyde til at det går. Nesten smertefritt, noe tøy og bøy blir det for å komme under grener som er akkurat litt for lave.
Det er kort vei til Gjerdrumsgjermenningen. Noen hundre meter etterpå står jeg ved bredden av et vann som gir et helt annet inntrykk enn det jeg kom fra. Gjerdrumsgjermenningen er mer åpent, større vannflate, med færre viker og smal du kan gjemme deg bort i eller utforske. Fin variasjon tenker jeg og padler langs vestsiden av vannet, der skogen står tettest langs bredden. Det er tydelig at det er sør i vannet friluftsfolket samles. Her er det noen flate, fine odder som bærer tydelige spor etter å være i fast bruk som leirplasser. En gapahuk ligger flott til langs vannet, og det er flere enn jeg som er på tur denne helga. Jeg lunter utover igjen over vannet, holder meg på midtlinjen for å få rom og luft under padleårene. Stopper opp, driver, dupper i vannet og ser solen gå ned bak trærne. Det ligger en fin leirplass på østsiden lenger nord i vannet, som er siste stopp for dagen.
Elva Gjermåa renner fra Storøyungen lenger nord gjennom alle tre gjermenningsvannene. Sammen med Rotua er den en av de lengste på Romeriksåsene, og begge renner ut i Leira. Å følge Gjermåa sørover fra Gjerdrumsgjermenningen på blåmerkede stier, er en av de fineste turene Romeriksåsene har å by på. Det har foregått betydelig menneskelig virksomhet langs Gjermåa i flere hundre år, særlig nede i dalen langs bebyggelsen og kulturlandskapet. Elva har drevet kvernbruk og møller og sagbruk naturligvis, og i moderne tid har den også vært utnyttet til strømproduksjon.
Lenger inn i allmenningen er fortsatt sporene etter tidligere tider synlige. Både Kirkebygjermenningen og Gjerdrumsgjermenningen er demmet opp, og den gamle steinkistedemningen ved Kirkebygjermenningen ble rehabilitert for bare få år siden. Sporene etter en av de underligste innretningene i Oslomarka er derimot borte; Konsta. Det var i flere runder gruvedrift i Dalsgruva på Gruvebakken, men de hadde utfordringer med vann i gruva. Så i 1798 ble Konsta bygd slik at kraften fra Myrgruvefossen i Gjermåa kunne brukes til å drive lensepumpene i bunnen av gruvesjakta. Konsta var i drift frem til rundt 1820, da gruva ble stengt for siste gang.
Se bilder og les om Konsta og Dalsgruva på nettsidene til Gjerdrum historielag.
Gjermåa har en overraskende stor variasjon i fiskeslag, hele 17 ulike arter er påvist. I Gjermenningene er det abbor, ørret og ørekyte som dominerer. Det er noe vakaktivitet mens jeg tar en rolig runde på Gjerdrumsgjermenningen. Det er opphold, men litt overskyet og vind. Så fort jeg slutter å padle, tar vinden tak og snurrer meg rundt og trekker meg med i vindretningen. Noen ganger er det bare å la vinden føre deg et stykke av gårde. Jeg er på vei nordover i vannet, hvor jeg skal følge Midtelva opp igjen til Kirkebygjermenningen. Jeg setter ut packraften igjen ved utoset, dytter årene mot steinene og padler sørover.
Kirkebygjermenningen smalner til jo lenger sørover jeg kommer. Skogen kommer tettere på. Nede i packraften, omtrent på nivå med vannoverflaten, kjennes det som å padle gjennom en canyon. Det er kanskje det som kjennetegner et godt vann for packraft. Avstandene mellom breddene er ikke for stor. Helt i sørenden av vannet, glir jeg en kort stund med vinden før jeg setter kursen nordover igjen. Jeg skal under den lange kloppen og brua i smalet og videre innover Smalgjermenningen for første gang.
Jeg padler nordover langs oddene på østsiden av Kirkebygjermenningen. Det er svært grunt langs oset av elva som renner fra Storøyungen og ut i Kirkebygjermenningen ved brua, så jeg holder meg tett langs fjellet. Brua er ikke høyere enn at jeg kan strekke armene opp og holde meg fast. Smalgjermenningen starter med det som skal kjennetegne vannet, nemlig flytemyr. Jeg sklir langs østsiden hvor det viser seg å fortsatt være både nok plass og tilstrekkelig dypt. Packrafter kommer stort sett frem over alt, du ligger aldri dypt i vannet. På plasser som dette kan du likevel risikere at det ligger en gammel trestokk og lusker rett under overflaten. Før du vet ordet av det har du satt deg fast, og kåler med å komme deg løs.
Noen lette padletak og jeg sklir mellom flytemyrene og ut i Smalgjermenningen. Igjen får jeg en overraskelse. Jeg holder en jevn, rolig padletakt innover. Akkurat nok til å holde packraften i bevegelse, uten å ta oppmerksomheten bort fra omgivelsene. Blikket glir opp og ned breddene på hver side. Smalgjermenningen gir et helt nytt inntrykk, forskjellig fra de to andre Gjermenningsvannene. Ikke bare fordi det er mye smalere, men først og fremst fordi myr og flytemyr setter sitt tydelige preg på vannet. Dette gjør at vannet føles åpent og lyst, som en kontrast til den mer mørke, tette sørlige delen av Kirkebygjermenningen. Det gir også en opplevelse av å padle et lite skogstjern, og det er denne variasjonen som gjør Gjermenningene så utrolig flotte å padle.
Jeg er kommet midtveis, og kommer for nær flytemyra på østsiden. Et fuglepar farer opp og flyr lavt, og rask over vannflaten. Juni er hekkemåned, og vannene i Oslomarka er fulle av fugl som trenger ro og fred. Ikke minst i vann som dette, som ligger dypere i skogen og normalt er mindre besøkt. Jeg justerer kursen lenger ut mot midten av vannet, et slags nøytralt farvann. Svalene krysser over meg i sikksakk-mønster på jakt etter mat. Et og annet vak bryter overflaten mot myrkantene og i vikene. Skogen har våknet opp og sommeren er på vei.
Jeg lar vinden trekke meg de siste meterne ned mot flytemyrene i nordenden av vannet. Finner frem vann og litt mat og lufter beina over kanten av packraften. Det er på tide å finne veien hjem, men bruke lengst mulig tid tilbake. Gjermenningene har vært en fantastisk opplevelse og en stor overraskelse. Til sammen er de perfekte for padling med packraft. Det er tre små vann som er lette å padle, men de er forskjellige og byr på ulike miljøer og opplevelser. Fra de åpne vannflatene i Gjerdrumsgjermenningen, til den tette skogen og oddene i Kirkebygjermenningen, til de åpne flytemyrene i Smalgjermenningen. Du trenger ikke tenke på at du skal rekke noe, så de oppleves best uten en plan.
Packraften spretter og sklir langs kanten av myra med vinden helt nord i Smalgjermenningen. En gang iblant må jeg frem med årene og justere plasseringen. Kiler fast enden av packraften i myra og blir liggende å kjenne den svalende vinden. Nyter utsikten over Smalgjermenningen en lang stund, før jeg padler sørover mot brua og smalet mellom de to vannene.
OVERSIKT OG LEIRPLASSER OG FORFLYTNING
