Sommeren 1899 var sommeren det brant i norske skoger. De voldsomme ødeleggelsene satt skogbrannvern og ikke minst skogbrannforsikring på agendaen hos skogeiere og skogselskap over hele landet. Kanskje var det som et resultat av dette at godseier Lorentz Meyer Boeck på Losby oppførte det første permanente brannvakttårnet i Oslomarka, på Svartåsen i Lørenskog i 1901. Branntårnet var en enkel trekonstruksjon på 12 meter, med fire hjørnestolper, en avsats og utsiktsplattform på toppen. Det ble erstattet av et nytt tårn i 1932, på et tidspunkt da byggingen av brannvakttårn, eller skogbrannvaktstasjoner som det het, hadde bredt om seg i hele Oslomarka.

Fri bruk av ild begrenses

Bare noen få år tidligere hadde den første tidsriktige loven for bekjempelse av skogbrann blitt vedtatt av Stortinget. «Lov om Indskrænkninger i brug af Ild i Skog og Mark m.v.» fra 14 juli 1893 og senere endring av 27. juli 1896 la begrensninger på den frie bruken av ild i skogen og fastslo at det kunne lages regler i kommunene for organiseringen av forebygging og slukking av skogbrann.

Loven forbød bruk av ild under tørt vær eller sterk vind på steder og under omstendigheter hvor det kunne oppstå skogbrann. Den forbød også å gjøre opp ild på annen manns eiendom uten skogeiers eller brukers tillatelse i perioden juni til august. Dette var begrensinger som hadde blitt etterspurt og diskutert siden midten av 1800-tallet, men som først nå ble en realitet. Uforsiktig omgang med ild var fortsatt en vesentlig årsak til skogbrann i årene etterpå, mens lovens bestemmelser om regler for organiseringen av skogbrannvernet fikk store praktiske konsekvenser.

Skogbrannvernet organiseres i kommunene

Aker kommune var først ut rundt Oslomarka med «Regler angaaende Forebyggelse og Slukning af Skogbrand», som ble stadfestet 18. desember 1897 av kong Oscar II. Loven ga kommunene myndighet over organiseringen av skogbrannvernet, som frem til da ikke hadde hatt en formalisert form. Kommunenes organisering påla eiere, bestyrere og brukere av eiendom en rekke plikter, samtidig som håndtering og fordeling av kostnader i etterkant av slukningsarbeidet ble avklart.

Alle kommuner ble med de nye reglene inndelt i såkalte brannroder eller brannkretser. I hver rode eller krets valgte kommunestyret en brannmester og varamann blant kommunens eiere, bestyrere eller brukere av eiendom som var ansvarlig for slukningsarbeid i sin krets. Etter lovendringen i 1896 var alle pålagt å stille seg til rådighet for valg til brannmester og varamann. Videre var eiere av eiendom forpliktet til å stille med et antall mannskap beregnet ut fra eiendommens størrelse, og sørge for at dette mannskapet var utrustet med øks, spade, hakke eller annet nødvendig utstyr. Ved brann var eieren pålagt å sørge for kost og losji for tre dager til dette mannskapet dersom de deltok i slukningsarbeidet.

Enkelte kommuner valgte også en brannsjef, som hadde det overordnede ansvaret i kommunen for forebygging og slukking av skogbrann. Et ansvar som kunne lønnes eller kompenseres av kommunen.

Lovendringen i 1896 medførte også at kommunene hadde tilstrekkelig hjemmel til å innføre tvungen møteplikt til slukking. Alle voksne, arbeidsføre menn i kommunen som ble tilkalt, hadde nå plikt til å delta i slukningsarbeidet med mindre det forelå lovlig forfallsgrunn. De måtte da møte med det utstyret de hadde for hånden, og kunne ikke forlate slokkingsarbeidet uten brannmesterens tillatelse. Kommunenes regler ga for øvrig også innbyggerne tvungen meldeplikt av skogbrann, selv om meldeplikten ikke ble lovbestemt før i 1921.

Både brannmestere og mannskap ble kompensert for slokkingsarbeidet, og andre kostnader ble også refundert av kommunen. Normal kompensasjon for brannmester var fra 3,- til 5,- kroner pr. dag slokkingen varte, mens mannskapet ellers normalt fikk 2,- kroner pr. dag. Kostnadene ved slukkingen ble deretter utlignet som skatt på kommunens eiendommer i henhold til de gjeldende skatteregler. Den økonomiske byrden ved selve slokkingsarbeidet ble dermed fordelt, og alle deltok i dekningen av kostnadene som hadde påløpt.

Det må naturligvis påpekes at alle kommuner ikke innførte skogbrannregler med det samme. Nittedal kommune fikk sine skogbrannregler godkjent først i 1905, mens Enebakk kommune ikke fikk godkjente regler før i 1916. Skedsmo kommune, som inntil 1908 også omfattet Lørenskog, innførte ikke skogbrannregler før lovendringen i 1921, mens Lørenskog fikk godkjent sine skogbrannregler i 1918.

Skogbrannvaktstasjoner etableres

De fleste kommuner etablerer faste skogbrannvakter som en del av skogbrannvernet i årets tørreste måneder. De første permanente skogbrannvakthyttene dukker opp i Hedmark i 1895, og kommunenes nye regler sikrer at slike vaktsteder både etableres og finansieres som et ledd i skogbrannvernet. Skogbrannvakter ble plassert på steder i kommunen hvor de hadde god utsikt til skogsterrenget rundt, og dermed raskt kunne oppdage skogbrann. Kommunene sørget også for at det ble strukket telefonledning inn til vaktstedene.

Den teknologiske utviklingen i samfunnet bidro sterkt til at skadeomfanget av skogbranner ble vesentlig redusert i starten av 1900-tallet. Telefonen sørget for at melding om skogbrann raskere kunne kommuniseres til rette personer, og mannskaper mobiliseres. Stadig flere biler i samfunnet reduserte utrykningstiden slik at mannskapet kunne starte slukkingsarbeidet raskere enn før. En utvikling som ble forsterket av en stadig økende utbyggingstakt av skogsbilveier. Utfordringen var likevel fortsatt å kunne oppdage skogbrannene så tidlig som mulig.

Ulempen ved store skogsområder var at mange skogbranner ikke ble oppdaget før det var for sent. Kommunene og skogeierne manglet infrastruktur og verktøy for å oppdage og lokalisere skogbrannene, og dirigere slukkingsmannskapene hurtigst mulig til brannstedet. Permanente vakter på høytliggende steder i kommunene ble derfor sett på som et viktig virkemiddel for å kunne oppdage og stedfeste skogbrann tidlig nok.

De første skogbrannvaktstasjonene

Det foregikk altså en utvikling i og formalisering av skogbrannvaktholdet fra 1880-årene og frem til århundreskiftet. Mens det tidligere kunne være gunstig plasserte setre som ble kompensert for skogbrannvakthold der dette var mulig, eller det ble bygd provisoriske utsiktsplattformer i toppen av lubne krokfuruer, ble det fra 1895 etablert flere permanente anlegg i form av vakthytter med telefonforbindelse. Fremst i denne utviklingen var skogselskapet i Hedmark under ledelse av Olav Sjølie.

Det første permanente brannvakttårnet ble bygget på Store Vedøfse i Aremark av godseier P. M. Anker. Skogselskapet og skogeierne i Østfold var på alle måter fremst i landet når det kom til etablering av brannvakttårn. Allerede i 1908 ble det første tårnet på Linnekleppen tatt i bruk, i 1909 kom tårnet på Haukenesfjell i Rømskog på plass og tårnet på Spydeberg varde stod klart i 1910. Det ble også bygget tårn på både Kjerringa i Våler og Bjørnåsen ved Moss i 1912.

Det tok mange år før flere brannvakttårn var på plass i Oslomarka etter at tårnet på Svartåsen ble oppført i 1901. Brannvakttårnet på Kjerringhøgda ble først bygd i 1911 av firmaet And. H. Kjær & Co., mens det på Varingskollen ble oppført et brannvakttårn av Nittedal og Hakadals Jæger- og Skogeierforening i 1913.

Skogbrannvaktstasjoner i Oslomarka

De mange skogbrannene sommeren 1899 satte spørsmålet om skogbrannforsikring på dagsorden, men en løsning kom ikke før i 1912 med stiftelsen av Det norske gjensidige Skogbrandforsikringsselskap (Skogbrand). Forsikringsselskapet arbeidet for at kommunene skulle fastsette og innføre skogbrannregler, og arbeidet målrettet for å få lovfestet tvungen meldeplikt av brann og tvungen møteplikt til slukking. I tillegg grep de fra starten av 1920-tallet aktivt inn i arbeidet for bygging av skogbrannvaktstasjoner. Det førte til at byggingen av brannvakttårn virkelig skjøt fart utover 1920- og 1930-tallet, og Aftenposten kunne i 1938 melde at det var så mange som 60 skogbrannvaktstasjoner i drift på Østlandet.

Kart over skogbrannvaktstasjoner på Østlandet fra før 1937
Kart over skogbrannvaktstasjoner på Østlandet utarbeidet av Skogbrand før 1937.

Skogbrands involvering gjorde det også mulig for skogselskapene å bygge et systematisk nettverk av brannvakttårn, hvor tårnene var plassert slik at en skogbrann alltid kunne ses fra to stasjoner og dermed stedfestes raskere og mer nøyaktig. Nettverket i og rundt Oslomarka ble etablert i løpet av 1920- og 1930-tallet. Det ble bygd nye brannvakttårn på blant annet Kolleren i Nordmarka og Haveråsen i Vestmarka, samtidig som eksisterende tårn i første omgang ble renovert og istandsatt. Mange av de eldre tårnene, som for eksempel Varingskollen i Nordmarka og Kjerringhøgda i Østmarka ble senere revet og erstattet med nye brannvakttårn.

Kart over planene for systematisk skogbrannovervåking i Akershus - Morgenbladet - 21041923
Plan over skogbrannvaktstasjoner i Akershus fylke, utarbeidet av Akershus skogselskap i samarbeid med Skogbrand og fylkesskogkontoret. Planen ble publisert i Morgenbladet i 1923. De småstiplete linjene er siktlinjer på tvers av fylket, og mot nærliggende brannvakttårn utenfor Akershus. Brannvakttårn som er tegnet inn: 1. Kjerringhøgda («Bysæter»), 2. Skjennungsåsen, 3. Varingskollen, 4. Elgheia, 5. Udnæsseter, 6. Mistberget, 7. Fjellsjøkampen, 8. Siktlinje til Gyrihaugen på Ringerike, 9. Siktlinje fra Mistberget til Knukberget i Stange, 10. Siktlinje fra Kjerringhøgda («Bysæter») til Spydeberg varde i Spydeberg, 11. Siktlinje fra Elgheia til Linnekleppen i Rakkestad.

Skogbrand sørget for at nye brannvakttårn ble bygget basert på standardiserte modeller. Det var i starten et tårn på 10-15 meter i tømmer, med en vaktstue på ca. 3 x 3 meter på toppen hvor skogbrannvakten bodde og holdt utkikk. Det var en åpen løsning med doble hjørnestolper nederst og enkeltstolper mot toppen i en pyramideform. Det ble avstivet med stolpekryss i tre nivåer med avsatser mellom hvert nivå og med en bordkledd hytte på toppen med tettstilte vindusgrinder for å gi utsikt i alle retninger.

I starten ble tårnene som hovedregel bygget med lokalt hugget tømmer, med den ulempen at de var sårbare for råte og kort levetid. Skogbrand foretrakk derfor etter hvert impregnert tømmer, som hadde lenger levetid, selv om det medførte høyere kostnader til materialer og transport.

Julius Nygaard - Skjennungsåsen - interiør - Anno Norsk Skogmuseum - 1932
Interiørbilde fra Skjennungsåsen. Bildet er tatt i 1932 og viser sikteapparat montert på kart over skogområdene rundt brannvakttårnet. (Foto: Julius Nygaard, Anno Norsk Skogmuseum)

Det ble også brukt jernkonstruksjoner i flere tårn, men det viste seg at disse tårnene satt høye krav til jevnlig vedlikehold for å unngå forfall. I Oslomarka ble jernkonstruksjonen brukt på et nytt brannvakttårn på Varingskollen i Nordmarka som ble oppført i 1946 og på et nytt tårn som ble oppført så sent som i 1952 på Kjerringhøgda i Østmarka. Skogbrand foretrakk etter hvert en modell i armert betong på grunn av lang levetid og lave vedlikeholdskostnader. Det er denne modellen vi i dag kan se på Linnekleppen i Rakkestad og Stikkvannskollen på Hurum. Brannvakttårnene som Skogbrand finansierte kom for øvrig ferdig utstyrt, med innlagt telefon, kart, sikteapparat, lynavleder og annet nødvendig utstyr.

Her følger nærmere informasjon om de enkelte skogbrannvaktstasjoner i Oslomarka:

Grønliåsen i Sørmarka

Brannvakttårnet på Grønliåsen i Sørmarka ble oppført i 1910 av firmaet M. & H. Ingier som eide Ljansbruket. Tårnet ble ombygd med midler fra Skogbrand i 1932 som et lukket tårn i tømmer, ulikt de andre brannvakttårnene i Oslomarka. Tårnkonstruksjonen var kvadratisk med bordkledning i tre nivåer, med en vakthytte på toppen. Det er mannskap i brannvakttårnet tørkesommeren 1959, men ellers er det lite i bruk utover 1950-tallet og blir sannsynligvis revet eller brent ned i første halvdel av 1960-tallet etter mange års forfall. Tårnet ble drevet av Oslo kommune fra 1942. Et nytt utsiktstårn ble oppført i 2019 på samme sted som brannvakttårnet engang stod.

Anno Norsk Skogmuseum - Brannvakttårn på Grønliåsen - Julius Nygaard - 1932
Bildet viser brannvakttårnet på Grønliåsen i Sørmarka slik det så ut i 1932. Det skilte seg sterkt ut fra alle de andre brannvakttårnene i og rundt Oslomarka. (Foto: Julius Nygaard, Anno Norsk Skogmuseum)

Gyrihaugen på Krokskogen

Skogbrannvesenet i Norderhov bygde to brannvakthytter i 1911; en på Røysås vest for Hønefoss og en på Gyrihaugen på Krokskogen. Fra den snauhogde toppen var det vid utsikt i alle retninger, og det var aldri behov for å bygge et vakttårn i tillegg til brannvakthytta. Den første hytta var en liten laftet hytte med vinduer på alle veggene, og vakten ble nok gjort først og fremst ved å gå rundt i terrenget fremfor å sitte i hytta. Den første hytta erstattes av en ny og mer romslig hytte i 1936, med økonomiske midler fra Skogbrand. Det var vakthold på Gyrihaugen frem til og med 1962, og noen år etter dette overtok småflyene skogbrannovervåkingen i denne delen av Oslomarka. Brannvakthytta ble senere revet.

Oslo Museum - Brannvakthytta på Gyrihaugen - Anders Beer Wilse - 1928
Bildet viser den første brannvakthytta som ble reist på Gyriåsen, og ble tatt i 1928. (Foto: Anders Beer Wilse, Oslo Museum)

Haukåsen i Østmarka

På Haukåsen i Østmarka ble det reist et brannvakttårn i tømmer av Aker kommune i 1921. Det ble bygget i en pyramideform med doble hjørnestolper nederst og enkeltstolper mot toppen i en pyramideform. Det ble avstivet med stolpekryss i tre nivåer med avsatser mellom hvert nivå og med en bordkledd hytte på toppen med et vindu på hver vegg. Tårnet bygges om i 1934 av Aker kommune med midler fra Skogbrand, også det i tømmer. Brannvakttårnene på Haukåsen og Skjennungsåsen ble av kommunen vurdert til å være de mest effektive vaktstasjonene allerede i 1935. Brannvakttårnet ble deretter revet i 1964 for å gjøre plass til en områderadar for sivil flytrafikk for Luftfartsdirektoratets flysikringstjeneste. Flyradaren ble besluttet bygget i 1963 og var i ordinær drift fra 1966. Det er verdt å merke seg at radartårnet ikke har vært bemannet. All informasjon fra radarene ble nemlig sendt med radiolink til Fornebu. Når planene for radartårnet ble godkjent av Oslo kommune ble det lagt inn en forutsetning om at tårnet også skulle kunne brukes som skogbrannvaktstasjon ved behov, og skogbrannvaktene fikk dermed plass i nest øverste etasje rett under radarkuppelen. Haukåsen var i aktivt bruk helt frem til 1976, som var siste sommer med vakttårnovervåking i Oslomarka.

Julius Nygaard - Haukåsen - Anno Norsk Skogmuseum - 1926
Bildet viser brannvakttårnet på Haukåsen i 1926, altså det første tårnet som ble reist på Haukåsen. (Foto: Julius Nygaard, Anno Norsk Skogmuseum)
Julius Nygaard - Haukåsen - Anno Norsk Skogmuseum - etter 1934
Bildet viser brannvakttårnet på Haukåsen i Østmarka, og ble tatt etter 1934. Det viser dermed det andre brannvakttårnet som stod på Haukåsen. (Foto: Julius Nygaard, Anno Norsk Skogmuseum)
Arbeidebevegelsens arkiv - Haukåsen - 1966
Bildet viser radartårnet på Haukåsen i 1966. Tårnet ble regelmessig brukt til brannvakttårn frem til 1976. (Foto: Ukjent fotograf, Arbeiderbevegelsens arkiv)

Haveråsen i Vestmarka

Brannvakttårnet på Haveråsen i Vestmarka ble oppført i 1928 med økonomiske midler fra Skogbrand. Det var et tømmertårn bygd etter Skogbrands standardmodell; med doble hjørnestolper nederst og enkeltstolper mot toppen i en pyramideform. Det ble avstivet med stolpekryss i tre nivåer med avsatser mellom hvert nivå og bordkledd hytte på toppen med tettstilte vindusgrinder for å gi utsikt i alle retninger. Tårnet ble drevet av Akershus skogselskap frem til 1943, da det ble revet. Det ble gjort et initiativ for å sette opp et nytt tårn i stål i 1955 men dette tårnet ble bare delvis fullført. Likevel ble det ikke revet før i 1974.

Anno Norsk Skogmuseum - Brannvakttårn på Haveråsen - Julius Nygaard - etter 1928
Bildet viser brannvakttårnet på Haveråsen i Vestmarka, og ble tatt etter 1928. (Foto: Julius Nygaard, Anno Norsk Skogmuseum)

Kjerringhøgda i Østmarka

Trelastfirmaet And. H. Kiær & Co. kjøpte Rausjøskogen i 1907 og bygde i 1911 et brannvakttårn på Byseterhøgda, eller Kjerringhøgda som det heter i dag. And. H. Kiær & Co. var en stor skogeier på det tidspunktet, med hovedkontor i Fredrikstad. Det rives og erstattes av et nytt tårn i tømmer i 1925. Dette tømmertårnet ble revet i 1946, men nytt brannvakttårn i jern ble ikke reist før i 1952. Denne gangen finansiert av Ski og Enebakk kommuner og drevet av Akershus skogselskap. Tårnet står fortsatt og blir i dag brukt som utsiktstårn, etter en renovering i 2000 hvor hytta på toppen ble erstattet av en utsiktsplattform. Brannvakttårnet på Kjerringhøgda var bemannet i perioder sommeren 1971, men det er foreløpig ikke kjent hvor lenge det var i aktivt bruk etter dette.

Brannvakttårn på Kjerringshøgda - ukent fotograf - før 1925
Bildet viser det første brannvakttårnet på Kjerringhøgda, reist i 1911 og erstattet med nytt tårn i 1925. (Fotografiet er hentet fra Enebakk bygdebok)
Ukjent fotograf - Kjerringhøgda - Anno Norsk Skogmuseum - 1925
Bildet viser brannvakttårnet på Kjerringhøgda i Østmarka, og ble tatt i 1925. Det er et godt bilde av Skogbrands standardmodell i tømmer, og var det andre tårnet som stod på Kjerringhøgda. (Foto: Ukjent fotograf, Anno Norsk Skogmuseum)

Kjerkeberget i Nordmarka

På Kjerkeberget ble det bygget en brannvakthytte av Løvenskiold-Vækerø i 1924. Det finnes ikke så mye informasjon om brannvakthytta, ut over at den ble brukt til skogbrannovervåking helt frem til 1976. Brannvakthytta står der fremdeles.

Brannvakthytta på Kjerkeberget - Oslomarka - Nordmarka - Fantastiske marka
Bildet viser brannvakthytta på Kjerkeberket i Nordmarka. Bildet ble tatt 2017.

Kolleren i Nordmarka

Brannvakttårnet på Kolleren bygges i 1932 av Jevnaker allmenning med midler fra Skogbrand. Tårnet ble bygget etter Skogbrands standardmodell i tømmer; en pyramideformet stolpekonstruksjon med doble hjørnestolper nederst og enkle hjørnestolper mot toppen. Disse ble avstivet med stolpekryss i tre nivåer, med avsatser på hvert nivå. På toppen er det en bordkledd vakthytte med vinduer som gir utsikt i alle retninger. Brannvakttårnet ble brukt regelmessig frem til 1960-tallet da det i flere somre stod ubemannet. Det ble erstattet av flyovervåking i 1966 men sannsynligvis ikke revet før rundt 1972.

Julius Nygaard - Kolleren - Anno Norsk Skogmuseum - 1932
Bildet viser brannvakttårnet på Kolleren i Nordmarka, og ble tatt i 1932. Sannsynligvis ble bildet tatt kort tid etter at tårnet stod ferdig. (Foto: Julius Nygaard, Anno Norsk Skogmuseum)

Paradiskollen i Romeriksåsene

Brannvakttårnet på Paradiskollen ble bygget i 1933 med økonomiske midler fra Skogbrand. Det var et tømmertårn etter Skogbrands standardmodell, med doble hjørnestolper nederst og enkeltstolper mot toppen i en pyramideform. Det ble avstivet med stolpekryss i tre nivåer med avsatser mellom hvert nivå og bordkledd hytte på toppen med utsikt i alle retninger. Det var Lunner allmenning som hadde ansvar for tårnet. Etter krigen ble det ved flere anledninger bruk som observasjonspost under Heimevernøvelser, men var i bruk som brannvakttårn så sent som 1953. Det ble etter all sannsynlighet revet en gang mellom 1954 og 1958.

Skjennungsåsen i Nordmarka

Morgenbladet kunne i 1921 rapportere at det var oppført et brannvakttårn på Skjennungsåsen i Nordmarka. Tårnet ble bygget av godseier Løvenskiold og Oslo kommune, blant annet med materialer fra det gamle utsiktstårnet på Besserud. Det ble revet og erstattet med nytt brannvakttårn på 15 meter i 1933, finansiert av Skogbrand. Tårnet fra 1933 blir deretter revet og erstattet av nytt brannvakttårn i 1949. Det er i aktivt bruk frem til og med sommeren 1962, da det blir erstattet av Tryvannstårnet. Det er foreløpig ikke kjent hvor lenge brannvakttårnet ble stående, men allerede i 1963 blir det karakterisert som «falleferdig». Det ble sannsynligvis revet rundt 1972.

Julius Nygaard - Skjennungsåsen - Anno Norsk Skogmuseum - 1932
Bildet viser brannvakttårnet på Skjennungsåsen i Nordmarka, og ble tatt i 1932. (Foto: Julius Nygaard, Anno Norsk Skogmuseum)

Svartåsen i Østmarka

Det første brannvakttårnet på Svartåsen og i Oslomarka ble bygget i 1901 av godseier Lorentz Meyer Boeck på Losby. At godseier Boeck var først ute med skogbrannvaktstasjon i Oslomarka var nok naturlig. Boeck var aktiv i Akershus amts skogselskab, og det er ikke usannsynlig at han var blitt kjent med det Olav Sjølie i Hedmark skogselskap og P. M. Anker i Østfold skogselskap hadde gjort på området så langt. Videre hadde han i 1898 vært med i komiteen som utarbeidet skogbrannreglene for Skedsmo kommune i henhold til loven fra 1983. Disse ble vedtatt og gjort gjeldende fra 1. juni 1900, muligens uten stadfestelse fra kongen. Det første brannvakttårnet var en enkel tømmerkonstruksjon i pyramideform med utsiktsplattform på toppen, og det ble strukket en telefonlinje inn til tårnet. Det ble erstattet av et nytt tårn i 1932 på 8 meter som også ble reist av Boeck, men denne gangen gikk han refundert mye av kostnaden fra Skogbrand. Det nye brannvakttårnet ble reist med enkle hjørnestolper i en pyramideform, med en enkel bordkledd hytte på toppen. Losby bruk var eier av tårnet. Tårnet ble etter all sannsynlighet revet en gang etter 1953 men før 1959.

Julius Nygaard - Svartåsen - Anno Norsk Skogmuseum - 1932
Bildet viser brannvakttårnet på Svartåsen i Østmarka som ble bygget i 1932. Bildet ble tatt samme år, så tårnet er sannsynligvis ganske nytt når bildet blir tatt. (Foto: Julius Nygaard, Anno Norsk Skogmuseum)

Tryvannstårnet i Nordmarka

Tårnene på Tryvannshøgda var opprinnelig ikke ment som brannvakttårn. Her bygde Thomas Heftye nemlig et utsiktstårn i 1867 som raskt ble et populært mål for utflukter for Oslos og Akers befolkning. Dette ble erstattet av et nytt tømmertårn på samme sted i 1883, som igjen ble revet i 1923 på grunn av råte. Etter mye strid blir et nytt utsiktstårn i tømmer på 18 meter reist i 1933, denne gangen flyttet rundt 100 meter mot nord. Erfaringene fra byggingen av brannvakttårnet på Skjennungsåsen brukes i konstruksjonen av det nye Tryvannstårnet gjennom bruk av doble hjørnemaster. Også dette tårnet merkes etter hvert av tidens tann, og blir stengt for publikum i 1953. Det blir likevel stående helt frem til 1960 når byggingen av dagens Tryvannstårn starter. Det nye tårnet i armert betong står ferdig i 1962 og erstatter Skjennungsåsen som brannvakttårn fra sommeren 1963. Tryvannstårnet brukes deretter årlig frem til 1976 som brannvakttårn. Ingen av de tidligere tårnene på Tryvannshøgda blir for øvrig benyttet som skogbrannvaktstasjoner.

Oslo museum - Tryvannstårnet - fjerde - Henrik Ørsted - 1962
Bildet viser Tryvannstårnet i Nordmarka, og ble tatt i 1962. Utsiktsplattformen ble brukt til skogbrannovervåking fra 1963 til 1976. (Foto: Henrik Ørsted, Oslo Museum)

Varingskollen i Nordmarka

Det første brannvakttårnet på Varingskollen ble oppført rundt 1913 av Nittedal og Hakadals Jeger- og Skogeierforening. Det ble revet i 1925, og erstattet av et nytt tårn i tømmer etter Skogbrands standardmodell. Tårnet i tømmer ble stående frem til 1946, da det ble erstattet av Skogbrands standardmodell i jern. Dette tårnet var identisk med det tårnet som fortsatt står på Kjerringhøgda i Østmarka. Begge tårnene ble finansiert av Skogbrand, og drevet av Akershus skogselskap. Det var i aktivt bruk frem til og med sommeren 1971, som et av de siste blant de gamle brannvakttårnene, selv om vakttårnovervåkingen ble erstattet med flyovervåking i 1969. Tårnet ble sannsynligvis revet rundt 1972.

Oslo Museum - Brannvakttårn på Varingskollen - Anders Beer Wilse - 1928 (wecompress.com)
Bildet viser brannvakttårnet på Varingskollen i Nordmarka, og ble tatt i 1928. (Foto: Anders Beer Wilse, Oslo Museum).

Fra frivillig skogbrannvern til yrkesbrannvesen

Først i 1954 blir alle kommuner med minst 2000 innbyggere pålagt å organisere et borgerlig, frivillig ordinært brannvern, med brannstyre, brannsjef og brannmester og nødvendig slokkingsutstyr tilgjengelig. Den forrige loven om brannvesen fra 1908, hadde kun pålagt byer og større tettsteder et slikt organisert brannvern, mens landkommuner var unntatt med mindre det ble bestemt noe annet. Det medførte at hele 350 kommuner var unntatt loven om brannvesen fra 1908, og den nye loven fra 1954 reduserte dette tallet til 275 kommuner. Det var altså fortsatt ikke vanlig med et yrkesbrannvesen i Norge.

Skogbrannloven fra 1893, med endring av 1896, blir i 1921 revidert. Den lovfester i stor grad det som har vært av felles innhold i kommunenes skogbrannregler, og stadfester møteplikt ved skogbrann for alle arbeidsføre menn som blir tilkalt samt meldeplikt av skogbrann. En vesentlig endring fra tidligere var også at alle kommuner nå ble pliktig til å innføre skogbrannvern og skogbrannregler. Bare rundt 250 kommuner hadde frem til 1920 fått godkjent slike regler og innført et organisert skogbrannvern.

Skogbrannvernet etter skogbrannloven fra 1921 var fortsatt basert på et frivillig skogbrannvesen, som var organisert på siden av det ordinære brannvesenet i de kommuner der dette fantes. Skogbrannsjefen og skogbrannvernet hadde ansvar for forebygging og slukking av brann i utmark, mens brannvesenet hadde ansvar for hus, bygninger og bebygde strøk.

Lovendringen for det ordinære brannvesenet i 1954 medførte at en rekke nye kommuner nå var pålagt å organisere et borgerlig, frivillig brannvesen som kom i tillegg til det frivillige skogbrannvernet de var pliktige til å innføre i 1921. Situasjonen ble ikke bedre av at det kommunale skogbrannvernet var underlagt Landbruksdepartementet mens det nye brannvesenet var underlagt Kommunaldepartementet.

Etter sterkt påtrykk fra skogselskap og skogeiere ble det i 1961 oppnevnt et skogbrannlovutvalg av Landbruksdepartementet med mandat til å komme med innspill til en mer effektiv skogbrannlov. Utvalget kom allerede tidlig frem til at det mest naturlige ville være å slå sammen skogbrannvernet og det kommunale brannvesen, og anbefalte i sin innstilling i 1963 at bestemmelser rundt skogbrannvern burde bli innarbeidet i den alminnelige brannloven. I 1966 starter arbeidet med ny brannlov, da man innser at lov om brannvesenet fra 1954 var blitt foreldet. Som et resultat av dette innlemmes skogbrannvernet som en del av det kommunale brannvesenets oppgaver i lov om brannvern av 29. mai 1970 (brannvernloven).

Et blått lys for skogbrannvaktstasjonene

Samfunnsutviklingen og den tekniske utviklingen innhentet etter hvert skogbrannvaktstasjonene. Hensikten med å bygge et nettverk av brannvakttårn hadde hele tiden vært å sikre at skogbranner ble oppdaget og stedfestet raskt, slik at slukkemannskaper kunne dirigeres effektivt til brannstedet. Utover 1960-tallet ble det stor interesse for om dette kunne oppnås mer rasjonelt gjennom bruk av fly. Det var naturligvis både et økonomisk og praktisk spørsmål. Flyovervåkingen kunne dekke større skogsområder med færre mannskaper, og gi større fleksibilitet. Særlig under slokkearbeidet ble dette etter hvert tydelig, hvor flygerne kunne gi anbefalinger om veiruter, vannkilder, terrenginformasjon, informere om brannutviklingen mv. til slokkemannskapet.

Samtidig var det også slik at det ikke alltid var behov for kontinuerlig overvåking fra brannvakttårnene om sommeren. Flere tårn i Oslomarka var kun sporadisk bemannet gjennom flere somre, med unntak av tørkesomrene i 1947, 1955 og 1959. Det var heller ikke bemanning som nødvendigvis var den største kostnaden, men like mye vedlikeholdet av de stadig eldre tårnene. De fleste var bygget i tømmer på 1920- og 1930-tallet, noe som betød at skogselskapene etter hvert ville bli påført store kostnader med å skifte dem ut.

Det var interesse i Norge for skogbrannoppsyn fra fly allerede fra starten av 1960-tallet. Svenskene startet med flyovervåking på midten av 1950-tallet, og et foredrag med generalsektretæren i Svenska Aeroklubben som ble arrangert av Oslo flyklubb i Oslo i 1959, brakte interessen for flyovervåking over grensen. Oslo flyklubb var en pådriver for bruk av småfly i skogbrannovervåkingen, hvor dette var tema på møter allerede i 1963. Den nasjonale foreningen for småflyklubbene, Norsk Aero Klubb, hadde en løpende dialog med myndighetene utover 1960-tallet og argumenterte sterkt for bruk av småfly utfra de gode erfaringene i Sverige.

Den første avtalen om fast skogbrannovervåking fra fly ble inngått mellom Ringerike flyklubb og fylkesskogkontorene i Buskerud og Oppland i 1966. Flyovervåkingen skulle blant annet dekke skogområdene i Ringerike og Jevnaker. Erfaringene herfra førte til at også Oslo og Akershus inngikk en avtale om flyovervåking med Ringerike flyklubb fra 1969. Flere andre fylker fulgte etter de kommende årene, og fra 1977 har det vært vanlig med årlig skogbrannovervåking fra fly over hele Østlandet.

De siste brannvaktene

Vaktholdet i brannvakttårnene avsluttes etter hvert som småflyene overtar skogbrannovervåkingen. Varingskollen opprettholdes som brannvakttårn i ytterligere to år, frem til 1971, mens det årlig holdes brannvakt på Haukåsen og Tryvannstårnet i tillegg til flyovervåkingen. Fra 1977 er også dette slutt. De brannvakttårnene som står igjen etter 1969, blir besluttet revet i 1972. I dag er det bare tårnet på Kjerringhøgda i Østmarka og brannvakthytta på Kjerkeberget i Nordmarka som fortsatt står igjen. En æra i skogbrannvernet i Oslomarka er over, og en ny har begynt.

Litteratur:

Abelbård, Marie (2010): «Den ensomme vaktpost» i Paule, Torbjørn (Red.): Heftet Ringerike, Hønefoss: Foreningen Heftet Ringerike
Berg, J. Bull (1937): «Det norske gjensidige Skogbrandforsikringsselskaps forebyggende arbeide» i Wankel, I.: Det norske gjensidige Skogbrandforsikringsselskap 1912 – 1937, Oslo: Johan Grundt Tanum
Birkevold, Per (1973): Norsk brannvernforening gjennom 50 år, 1923-1973, Oslo: NBF.
Christophersen, H. O. og Trond A. Svensson (red.) (1984): Marka fra A til Å, Oslo: Universitetsforlaget.
Ditlefsen, Johan L. og E. Schulze (1959): Brannloven av 19. november 1954 med kommentarer, Oslo: H. Aschehoug & Co.
Ekeberg, Magnus (red.) (1997): Harestuas historie. En artikkelsamling. Harestua: Harestuas Vel.
Guhnfeldt, Mette Lium (2009): Tiden flyr. 100 år i luften, Oslo: Norsk Luftsportsforbund.
Haavelmo, Halvor (red.) (1929): Skedsmo. Bygdens historie I, Skedsmo: Skedsmo herredstyre.
Kierulf, Thv. (red.) (1949): Det norske Skogselskap gjennom 50 år. Bind 1: Det norske Skogselskap, Fylkesskogselskapene, Vestlandets forstelige forsøksstasjon, Oslo: Skogselskapet
Kirkeby, Birger (1991): Enebakk bygdebok, bind 3, Enebakk: Enebakk kommune
Knudsen, Torfinn og Odd Markhus (1975): Oslo og Akershus skogselskap 75 år: 1900-1975, Oslo: Skogselskapet
Larsen, Jan Martin (1999): «Branntårnene på Haveråsen» i Asker og Bærum historielags skrift, 39 (1999): 202-203.
Løvland, Birger (red.) (2006): Sørmarka, Oslo: Andresen & Butenschøn.
Senje, Sigurd (1987): Østmarka, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
[Skogdirektøren], 1909: Skogvæsenets historie, del 1: Historikk, Oslo: Skogvæsenet.
Saugstad, Even (2012): Østmarka fra A til Å, Oslo: Frie Fuglers Forlag
Vevstad, Andreas (1987): Skogbrannvern og skogforsikring i Norge. Det norske gjensidige Skogbrandforsikringsselskap 1912-1987, Oslo: Skogbrand.
Vevstad, Andeas (1989): Den begynte med Frognerseterskogen. Oslo kommunes skoger 1889-1989, Oslo: Aschehoug.
Wister, Eugen (1945): Skogbrannvern, Oslo: N. W. Damm.
Lov om Indskrænkinger i Brug af Ild i Skog og Mark m.v. 14. juli 1983 no. 1.
Lov om Ændring i Lov af 14. juli 1893 om Indskrænkning i Brug af Ild i Skog og Mark m.v. 27. juli 1896 no. 13.
Lov om forandring i lov om innskrenkninger i bruk av ild i skog og mark m.v. av 14. juli 1893, 2. juli 1921.

I tillegg kommer titalls årganger med dagsaviser, hvor særlig Aftenposten, Arbeiderbladet, Nationen, Opplands arbeiderblad, Akershus Amtstidende, Morgenbladet, Tidens tegn og Dagbladet har vært nyttige.

Stor takk til Norsk Skogmuseum for super hjelp med å gjøre tilgjengelig høyoppløselige bilder av brannvakttårnene.