Igjen står jeg med en fot godt og dypt plantet nede i myra, og kjenner sokken som klistrer seg til foten. Følelsen av det kalde vannet kommer noen brøkdels sekunder etterpå. Akkurat der og da tenker jeg det er både fordeler og ulemper med at jeg valgte terrengskoene til turen denne dagen. Samtidig føler jeg meg som den nybegynneren jeg er i Sørmarka.

Første gang i Sørmarka lærer jeg altså at dette kan være et myrlendt og vått skogsområde. Jeg er på vei innover i Gaupesteinsmarka. Naturreservatet som utgjør hjertet i Sørmarka, hvor midtpunktet er kjempesteinen som har gitt det sitt navn. Gaupesteinen. Grensesteinen. Ikke en flyttblokk som Prekestolen i Nordmarka, Nuggerudsteinen i Østmarka eller Kjempesteinene i Kjekstadmarka, men sprengt ut av fjellet ovenfor en gang før manns minne. Hvis ikke du tror på sagnet selvfølgelig; at det er Dovrefjellnissen selv som plasserte den der.

Bilde av myrull fra Sørmarka - Oslomarka - Fantastiske marka
Myrull finnes det mye av i Sørmarka.

Sørmarka er et relativt lite område i Oslomarka. Det er som regel ikke mer enn 15 km å gå fra ende til ende. Her finner du mange spor etter mennesker, som hytter, plasser, skogsveier, og furer i terrenget etter hogstmaskiner. Sørøst ned mot Høgåsen kan du oppleve dyregraver. Langs skogsveiene er det frodig og grønt, og blant annet rogn, selje og gran nærmest velter ut over veien. Kanskje er det alm jeg ser også, som blander seg med de andre. Jeg forsøker å lære meg å kjenne igjen fuglesangene, og gjennom det tette løvet er jeg ganske sikker på at jeg hører Løvsangeren, Svartmeisen og den trillende sangen til Gjerdesmetten. Etter hvert som jeg går, endres skogen rundt meg gradvis men merkbart. Jeg trekker til side de høye bregnene som vokter veikanten som et teppe, og stien forsvinner innover i granskogen bakenfor.

Står du dypt i Gaupesteinsmarka en varm sommerdag er skogen nesten stille. Grantrærne og furutrærne gir lyd til vinden som ruller over landskapet, og jeg kan høre den nærme seg på god avstand. Under skoene mine knaser det i tørre kongler. Og i barnåler som engang i fremtiden vil bli en del av det sparsommelige humusdekket. Knasingen avslører meg, og stadig hører jeg den brå lyden av fugler i flukt. Du kan føle deg alene, men du er det altså ikke. På de karrigste toppene i terrenget kan jeg stoppe opp og bøye meg ned mot bakken. Millioner av maur jobber iherdig på tross av varmen, med alt det maurens instinkter finner viktig. Blant lyngen har edderkoppene vært iherdige og konstruert tette, tette slør av spindelvev. Fellene er satt, og til kvelden vil de nok ha hellet med seg.

Bilde av furu i Sørmarka - Oslomarka - Fantastiske marka
En furu klamrer seg til fjellsiden på Gaupesteinsåsen.

Fra Våglia nordøst i Sørmarka tar jeg omveien over det høyeste punktet i denne delen av Oslomarka. Mjærskaukollen er beskjeden av vekst, sammenlignet med kjempene på Krokskogen og i Nordmarka. Stien er rullet ut som en rød løper over denne vakre furukollen, og jeg tenker at vakre furukoller sjelden gjør så mye ut av seg. Det er typisk lyst og åpent, og bakken er steinete og hvit av lav mellom furustammene. Over kollen fortsetter stien i tettere granskog i lett kupert terreng, før jeg treffer på kneika opp nordsiden av Gaupesteinsåsen.

På andre siden venter den. Første gangen jeg kommer hit er det tidlig vår og tidlig formiddag. Det er skyggefullt og rått i luften, og jeg står alene med grantrærne og ser oppover langs den grå, mosekledte steinen. Jeg legger håndflaten mot steinen forsiktig og prøvende. Kanskje forventer jeg at det skal skje noe. Den er kald og våt og ru mot håndflaten. Urørlig som grunnfjell. Gaupesteinen står i en sørøstlig «helling» i terrenget, skyggefullt selv midt på dagen om sommeren. Du kan høre på avstand at fuglene er mer aktive her inne. Kanskje det har noe å gjøre med det kjølige draget her inne, spekulerer jeg.

Gaupesteinen er et veikryss i Sørmarka, og et samlingspunkt. Herfra går det blåmerkede stier videre i alle himmelretninger, også de rødmerkede skiløypene passerer her på vei nordover til Bråtan eller sørover til Gaupesteinshytta. Fra Gaupesteinen går jeg nordvestover i retning Høgesset. Barskogen er i endring rundt meg mens jeg går, med nyanser som fort kan overses. Her i Gaupesteinsmarka kan den være skyggefull og nesten litt fuktig, dominert av gran mens bakken har et grønt, mykt dekke med mose, litt gress og blåbærlyng. Og en og annen rogn som forsøker å slå seg opp, som jevnlige påminnelser om hvor mye fuglene liker rognebærene. Jeg kan fortsette videre på den samme stien mens skogbunnen skifter og blir tilsynelatende tørrere. Nå har blåbærlyngen fått selskap av røsslyngen. Det er vel dette de fleste av oss forbinder med den typiske granskogen, selv om vi stadig minnes på at granskogen kan ta mange former.

På vei opp langs nordsiden av Høgesset, et klassisk turmål i Sørmarka, er skogen fortsatt i endring. Furuene blir mer vanlige, røsslyng og lav ligger som et teppe og dekker over ujevnhetene i terrenget. For hver meter oppover i terrenget blir det tørrere. Mot toppen brister grunnfjellet frem enkelte steder, som svaberg ved sjøen. Furutrærne strekker sine røtter over det, som om det var en ballong som må holdes fast. Steinene i terrenget er ikke lenger dekket til, og stykker opp et tilnærmet hvitt landskap av lyng og reinlav. Jeg merker at jeg er svak for slike tørre furulandskap, og smiler bredt mens jeg svinger sørover og fortsetter over åstoppen på bred og fin sti.

Bilde av Vientjerne i Sørmarka - Oslomarka - Fantastiske marka
Vientjern er et populært turmål i Sørmarka, i kort avstand fra utfartsparkeringen på Granerud

Tidligere skal det ha vært god utsikt fra Høgesset, men jeg kan ikke finne den mellom furu- og grantrærne. Jeg ser meg tilbake, og tenker at utsikten har vært flott uansett. Jeg passerer den imponerende Orremåsan på vei sørover mot utfartsparkeringen på Granerud. Den er bløt selv midt på sommeren, okergul med et rødt skinn fra mosearter og gress jeg enda ikke kjenner navnet på. Veien videre går forbi Langtjernet og videre på lett skogsvei mot parkeringen. Sko og føtter er våte fra bråvåte søkk som stadig skal krysses over alt i Sørmarka. Jeg gleder meg til neste tur. Kanskje tar jeg turen gjennom Helvetet – og ned til utløpet av Rustaelva.

Hvordan kommer jeg meg dit: Gaupesteinen kan lett nås på blåmerkede stier fra alle de mest brukte utfartsstedene i Sørmarka: Våglia (Østmarka golfklubb) i nordøst, Smerta (Ski golfklubb) i nordvest, Granerud skytebane i sørvest og Unås (Tomter) i sørøst.

Parkeringsmulighetene er best på Smerta (Ski golfklubb), Granerud og Unås (Tomter).

Våglia, Smerta/Ski golfklubb og Unås er tilgjengelig med kollektivtransport. Våglia med buss linje 550 eller 555 til Vestby bru eller Vågsenteret. Smerta (Ski golfklubb) med buss linje 515 eller 517 til Jørgenrud eller Gjedsjø. Unås med tog til Tomter stasjon eller buss linje 474 til Tomter stasjon.