Jeg ligger i soveposen og vinden er umerkelig. Den dupper frem og tilbake som en tresnekke på rolige sommerdager. Den avslører seg selv med vilkårlige mellomrom, når små klumper med snø faller fra trærne ned på soveposetrekket. Nattens mørke veier tungt over skogen. Du kjenner ikke fjellet før du har overnattet på det, skriver Nan Sheperd i den lille, vakre boka «The Living Mountain». Jeg skjønner hva hun mener. Du kjenner ikke skogen før du har overnattet i den.

Snøen ligger metertykk i terrenget. Jeg er på vei over en av de mange skogkledte åsryggene i Nordmarka. Sakte legger jeg merke til stillheten. Det eneste jeg hører er lyden av løssnø som trykkes sammen under trugene. Hælen på skoene som rytmisk treffer trugene når jeg går. Grantrærne er tause og standhaftige under et tykt lag snø, og har trukket grenene så tett mot stammen som mulig. De yngste trærne svaier i sirkler under tyngden, som pantomimeartister.

Snø og tåke i vinterskogen - Oslomarka - Nordmarka - Fantastiske marka

 

Trugespor i vinterskogen - Oslomarka - Nordmarka - Fantastiske marka

Stillheten blir mer intens jo mer jeg lytter. Jeg senker mitt eget tempo. Snart forsvinner lyden fra skulderstroppene på sekken, lyden av jakkeermene som gnisser mot kroppen og den høye pulsen som resonnerer gjennom hele kroppen. Skogsbekkene som setter musikk til landskapet er tause. Jeg hører ingen lavmælt mumling og klukking fra bekkene som renner forsiktig over skogbunnen. Litt og litt raskere nedover en slak åsside, gjennom torvmose og bregneskoger. Helt til den siger nesten stum gjennom en myrlendt dalbunn, hvor jeg ellers på året leter en stund etter et passende sted å krysse. Eller kanskje møter jeg den kraftig og utilgivelig. Støyende, syngende i brattere lende, mens den samler seg i et forsøk på å skuffe unna hver eneste stein underveis. Gi den tid, så kan det hende den lykkes. Bekken er en blitt et lunefullt elvestykke, som jeg vet å respektere hvis jeg vil unngå våte sko og føtter.

Det er mange som bemerker at skogen aldri egentlig er helt stille. Vi kan oppleve det som stillhet, som ro, som økt nærvær med oss selv. Når snøen ikke ligger metertykk, er skogen er alltid i bevegelse. Raslingen i kratt og blåbærlyng er et ekko av skogsbekkene. I trærne sitter Rødstrupen som en fabulerende komponist og den direkte og saklige Blåmeisen. Kanskje hører du Svarttrosten synge på innoverpust eller Bokfinkens rullende latter. Storfuglen er derimot varsom, og avslører seg kun med et voldsomt brak når du uvitende har kommet for nær. Trærne er sladrehanker. Et svakt sus i tretoppene og bladene avslører de vindkastene som når deg straks etterpå når vinden grer sine fingre mellom grantrærne. Friksjon er skogens lyd, men vi oppfatter den ikke som støy.

Snøtunge trær om vinteren - Oslomarka - Nordmarka - Fantastiske marka

 

Grantrær tunge av snø - Oslomarka - Nordmarka - Fantastiske marka

Sara Maitland peker i boka «A Book of Silence» (2) mot to former for stillhet. Den første formen er en religiøs eller spirituell stillhet. En stillhet hvor du gjennom bønn eller meditasjon søker å gå opp i en enhet med det guddommelige, hvor du selv på mange måter forsvinner. Den andre formen er en stillhet vi kan tre inn i og ut av, som handler like mye om å lære å kjenne oss selv som det å muliggjøre en sterkere, meningsfylt kontakt med dem vi omgir oss med. En stillhet eller ro som forsterker oss, og som vi tar med ut i verden omkring oss. I vår iver etter å kategorisere stillhet er det forresten mulig å påpeke at Sara Maitland utelater en tredje stillhet. Det er den isolerende, tause stillheten. Den dysfunksjonelle stillheten. Fluktens og resignasjonens stillhet. Stillheten vi vender oss mot når vi føler oss truet på et psykologisk plan, som vi vender oss mot i et forsøk på å forsvare et status quo.

Det motsatte av stillhet i denne sammenhengen ikke er støy, men kjedsomhet (3). Ikke den vi føler på når vi står i en lang, stillestående kø. Heller kjedsomhet i form av en tilsynelatende endeløs rekke tomme øyeblikk som bevisst eller ubevisst forsøkes å druknes i aktivitet, travelhet, prat. Beskjeftigelse er vel kanskje et bedre ord. En erkjennelse av at tiden, dag for dag, renner ut, og hvor beskjeftigelsen er et forsøk på å drukne dens hjerteslag. Kanskje handler stillhet om våre intensjoner, som bare er kjent for oss selv. Og som vi har ulikt behov for eller ønske om å oppsøke, til og med ute i naturen.

Jeg stopper opp nesten annethvert steg for å lytte. Landskapet er også stille. Bratte kneiker er blitt flatere. Små søkk og våte myrhøl er fylt igjen, skjult og jevnet ut. Røtter og trestubber og steiner er begravet. De minste trærne er snøfonner. Snøen henger som tykke, hvite laken over grantrærne, akkurat som om de er pakket ned for vinteren. Slik man hadde for vane å gjøre i gamle dager, når et hus var forlatt. Den dype snøen har midlertidig visket ut stier og dyretråkk. Jeg følger terrenget, som om jeg gikk i et mørkt rom med hendene mot veggen for å finne veien. Snøen har gitt terrenget samme strømmende, flyktende egenskap som elvene og bekkene besitter. Jeg beveger meg langs minste motstands vei, bølgende, strømmende mellom trærne. Skogen har ryddet på egenhånd. Den er åpen og romlig i lange partier over toppen på åsryggen. Gjensnødde myrdrag er luftlommer, hvor du står både midt i og utenfor skogen samtidig. Tempoet er sakte i den dype løssnøen, slik at jeg får flyt i bevegelsene. Med 15 kilo ekstra vekt på ryggen synker jeg titalls centimeter ned i snøen for hvert steg. Trugene er som båter, fossende fremover, snøen skyves opp og frem som skummende dunfjær. Jeg merker jeg ikke lenger er på vei. Jeg er i skogen. Dette er en pause, mellom det jeg har gjort og alt det jeg skal gjøre når jeg er tilbake.

Jeg runder langs siden av et høydedrag og tar meg inn i en skjæring i terrenget. En liten bekkedal med loddrett fjell på den ene siden. Små uregelmessige kupler i snøen avslører dalens hemmelighet under snøen. Jeg ser for meg hvordan store og små steiner ligger tilfeldig strødd utover skogbunnen. Snøen har gjort dalen mer fremkommelig enn den er resten av året, men bare tilsynelatende. Jeg vet det er en falsk trygghet. Jeg holder meg på toppene, nærmest hopper fra kampestein til kampestein. Tråkker jeg mellom dem risikerer jeg å forsvinne ned i snøen. I løssnø og med tung sekk på ryggen vil jeg kave hjelpeløst en god stund før jeg kommer meg opp igjen for å fortsette turen. Det ser bare slik ut, men snøen er ikke jevnt fordelt. Rundt steiner og utspring ligger det bare et tynt lag snø som skjuler et tomrom under. Et skjørt rundt steinene, som du finner rundt grantrærne om vinteren. Tanker om skogen og stillheten forsvinner for hvert hopp nedover bekkedalen. Det er krevende og kupert terreng over vindfall og under snøtunge trær. Det går sakte, avventende. Oppmerksomheten er rettet mot å finne en god linje i terrenget som holder meg på bena. Når jeg senere slår leir og får av meg sekken, smiler jeg bredt.

Snøen ligger tungt over åsene - Oslomarka - Nordmarka - Fantastiske marka

 

Trugespor over en snødekt myr om vinteren - Oslomarka - Nordmarka - Fantastiske marka

 

Skyggeportrett en vinterdag - Oslomarka - Nordmarka - Fantastiske marka

Jeg ligger i soveposen under åpen himmel og lytter. Stillheten fortsetter inn i natten. Ikke som fraværet av lyd, som Nan Sheperd skriver, men som en helt egen tilstand. Jeg synker ned i soveposen og snører godt igjen. En døsig varme senker seg over kroppen og det oppblåsbare liggeunderlaget kjennes uendelig mykt. Jeg flyter på snøen. Å lytte til skogens stillhet er å rette oppmerksomheten mot noe enklere. Det er samtidig å rette oppmerksomheten bort fra noe annet. Jeg lukker øynene. Det er ingen distraksjoner, jeg har ingen andre ærender, ting som skal ordnes, oppgaver som skal huskes. Ingen nettsider eller sosiale medier som skal sjekkes. I ryggsekken har jeg bare med meg det jeg absolutt har bruk for. Jeg har satt mobilen i flymodus, og den er like stille som skogen rundt meg.

Jeg har den tiden jeg trenger. Stillheten veier like tungt som mørket. Snøen absorberer lydene jeg kjenner fra kveldene og mørket, fra andre årstider. Skogmusene lever et uanfektet vinterliv under en meter snø. Harer, rev og skogsfugl forflytter seg lydløst gjennom skogen som på tykke, persiske tepper. De største dyrene har for lengst rømt den dypeste skogen. Trærne er trukket med hvit fløyel, og har druknet rødstrupene og bokfinkene og blåmeisen. Jeg lurer på hvordan kan jeg sette ord på noe som ikke kan høres. Noe som ikke lenger kan ses. Jeg lurer på om dette er et eneste stort rom, hvor alle vegger og tak og gulv er revet bort. Visket ut. Ikke tomt, men fylt til randen av alt det som skogen er når lydene faller bort i en slags figur-grunn-relasjon. Motsvarigheter, den store skogsbekken som tilsynelatende går i to hastigheter. Mellom den livlige, insisterende bekken du står og ser på mens du vurderer hvor det er best lettest å komme over. Og den konstante, varsomme tilstanden du kjenner når du vader bekken med nakne føtter. Eller kanskje er mørket og stillheten som å stå på kanten av fjellet og strekke hendene ut i tomrommet foran deg, kanskje som å ta steget ut i et vektløst fall.

Tankene og assosiasjonene fyker frem og tilbake i bevisstheten som en hyperaktiv Fuglekonge på matsøk. På et tidspunkt jeg ikke lenger husker, druknes den bevisste oppmerksomheten i en dyp, varm søvn. Når jeg igjen åpner øynene og gløtter ut gjennom soveposen er horisonten rød som blodappelsin. Sola er på vei opp, dagen er på fremmarsj. Sakte overtar lyset mer av himmelen. Blåfargen trer frem, og skifter fra dyp mørkeblå til lys blå, nesten turkis. Den rødfargede randen over åsryggene i øst tynnes ut til appelsinoransje og aprikosgul. Svakt, svakt kan du legge merke til det grønne sløret som henger over de kraftige fargene.

Jeg er alene i stillheten. Jeg ligger i den varme soveposen og ser soloppgangen, og håper i det stille at jeg aldri trenger å bevege med ut av den igjen. En følelse av ro og frihet vil sitte i kroppen i flere dager. Philip Koch (4) skriver at å være i stillheten slik jeg føler den her og nå, kan gi en følelse av frihet. At jeg kan være tilstede her og nå i øyeblikket; bare nyte at dagen gryr, kjenne snøen under trugene mens jeg går, observere grantrærne mens jeg beveger meg mellom dem. En oppmerksomhet som får det til å virke som om tiden er helt uten en start eller slutt, en slags vektløs tilstand. Her ute er den rettet mot å erfare naturen og være tilstede i øyeblikkene. En erfaring og opplevelse av naturen som gir både ro og ny energi (5). Det er en stillhet som forsterker og forankrer.

Det er i soveposen i slike øyeblikk jeg tenker på et sitat av Johannes Dahl (6), som gjelder like mye for skogen jeg ferdes i som fjellet han elsket. «For det lå over disse tindene et slikt uvirkelig lys at det ikke syntes å høre denne verden til. Det var et mektig, rolig lys som liksom la seg over sinnene våre. Av og til lukker høyfjellet opp sin innerste dør for dem som elsker det, og det synet glemmer en aldri.»

Soloppgang over vinterskogen - Oslomarka - Nordmarka - Fantastiske marka

 

(1) «The Living Mountain» av Nan Sheperd er en liten, vakker bok om fjellområdet Cairngorms i Skottland. Elsker du fjellet, er dette en bok for deg.
(2) Sara Maitland har skrevet i «A Book of Silence» om hennes egen søken etter stillhet. En reflektert og kunnskapsrik bok om ulike former for stillhet.
(3) Lars Fr. Svendsen skriver om helt ordinær kjedsomhet og eksistensiell kjedsomhet i den fantastiske «Kjedsomhetens filosofi».
(4) Philip Koch er forfatter av «Solitude. A philosophical encounter». Et filosofisk og litterært dypdykk i det å være alene i stillheten.
(5) «The Nature Fix» er en bok av Florence Williams om den mangslungne forskningen rundt hva det er med naturen som gjør oss gladere og friskere ved å være i den.
(6) Sitatet er hentet fra boka «Fri manns bål» som utkom i 1940. Kan leses gratis på Bokhylla.no.

Almanakk for Spålen og Katnosa – Januar