Turen over Pershusfjellet er like klassisk som 5-mila i Holmenkollen. Den blåmerkede stien snirkler seg opp og ned gjennom skog som er gammel og trolsk – og siden 2014 heldigvis vernet som naturreservat. Det passer alltid å ta turen langs ryggen på Pershusfjellet. Uansett vær eller årstid er den en særegen opplevelse. Kanskje er det til og med en fordel å oppleve den til ulike tider og i skiftende vær.

Godvær med skyfri himmel og sol har likevel sine fordeler. Langs Pershusfjellet ligger utsiktspunktene mot øst som perler på en snor. Jeg har gått over her flere ganger tidligere, men alltid på sommeren. Det var altså på tide å ta turen i typisk, skiftende septembervær. Bjørka hadde allerede skiftet fra grønt til mørkt gult, blåbærlyngen gnistret rød i den kjølige høstluften. Her og der hadde den allerede gitt slipp på årets blader, andre steder klamret enda noen blåbær seg fast. Det er fortsatt tidlig formiddag når skogen rundt meg åpner seg og jeg er oppe på det første utsiktspunktet bare 15 minutter fra starten på den blåmerkede stien.

Skogen og stien på Pershusfjellet - Oslomarka - Nordmarka - Fantastiske marka
Skogen får farge om høsten. Den blåmerkede stien fortsetter ned et lite søkk og oppover på fjellet midt i bildet.

Jeg tenker på noe Johannes Dahl skriver i boka «Fri manns bål». At alt levende får nytt liv under høstfargenes glød. Det er vel et slags paradoks at jeg opplever at skogen blir som ny igjen, når den egentlig gjør seg klar for vinterdvalen. Trærne og de andre plantene slutter å produsere klorofyll, og bladene eksploderer i høstfarger. Mørke gulfarger. Titalls nyanser av rødt. Og alt etter hvert brunt løv på bakken. På den høstvåte og sølete stien har jeg gått på et teppe av bjørkeblader, noen har ligget der siden i fjor. Det minner meg på hvor sakte nedbrytingen foregår her inne i granskogen, hvor spredte bjørketrær kjemper om plassen og overlevelse.

Fra det første utsiktspunktet fortsetter jeg videre over fjellet som av noen er blitt kalt en mangepuklet dromedar. Ikke uten grunn for øvrig. Stien går over topper, ned og opp igjen av dalsøkk. Ut mot kanten av stupene på østsiden for deretter å svinge seg innover i skogen. Det er i alt 7 lett tilgjengelige utsiktspunkt langs blåstien på Pershusfjellet. Stien opp til det første hadde gått i slake og moderate stigninger det meste av veien, med unntak av et par bratte kneiker. Det tok ikke lang tid før jeg var ved det første dalsøkket. Her gikk det passe bratt ned og passe bratt opp igjen, på mange måter skogens svar på en hinderløype. Stien er fin og godt synlig i terrenget, og tar meg forbi en flott liten myr. Jeg må alltid stoppe ved disse små pusterommene i skogen, nyte de nøysomme fargene og de maleriske trærne som kranser dem. Fra der jeg står ser jeg etter sporene av elg eller andre dyr som gjerne benytter myra som ferdselsåre, men kan ikke se noen. Det er ingen grunn til å haste videre.

Skogsbilde fra Pershusfjellet om sommeren - Oslomarka - Nordmarka - Fantastiske marka
Stien over Pershusfjellet går gjennom spennende skog, hvor trærne ofte ligger på kryss og tvers. Her fra en varm og flott sommerdag.

Tålmodig løfter stien meg slakt opp mot en ny topp og et nytt spennende utsiktspunkt. Her er det bedre plass og mer åpent. Fjellet og steinene står nakne som utsiktsplattformer, og du kommer helt ut mot stupet på østsiden. Det er bråbratt ned og utsikten er vid og fenomenal. Siste rest av Tverrsjøen er synlig mot nordøst, under meg ligger Skarvvannet og rett frem ligger Holoasætra. Lenger innover og bak de grantunge kollene ligger Gjerdingen og Roensætra. Jeg vender nesa sørover igjen, slakt nedover og forbi en ny flott myr med småvokste bjørketrær i sørenden. De har tatt på seg høstfargene og matcher den okergule myra. Det bærer opp en bratt kneik og bare et kort stykke videre er jeg ved et lite utsiktspunkt, som kanskje er et av de koseligste, bare få skritt fra stien. Her sitter du rett overfor demningen på Skarvvannet og kan se videre utover mot perlene Buvann og Pershusvannet i sør. Tilbake på stien somler jeg meg gjennom typisk kupert skogsterreng. Og når blåmerkingen vil ta meg skarpt til høyre, fortsetter jeg likevel rett frem og ut til neste utsiktspunkt.

Utsikten fra Pershusfjellet mot sørøst - Oslomarka - Nordmarka - Fantastiske marka
Utsikten mot sørøst fra et av utsiktspunktene på Pershusfjellet. Her fra en klar og flott sommerdag.

Herfra blir det også tydelig at Perhusfjellet er delt i en nordlig og sørlig del. Du aner at stien vil ta deg bratt ned gjennom et lite dalføre og opp på andre siden, men enda lengre inn på fjellryggen. Bort fra det dramatiske stupet for en kort stund, hvor skogen er en velkommen buffer for dem med tendens til høydeskrekk. Det går slakt oppover etter det flate partiet i det lille dalføret, over en topp og videre i lettkupert skogsterreng. Opp mot det nest høyeste punktet på Pershusfjellet er det igjen en kort, bratt kneik. Her på 649 moh. er det et utsiktspunkt hvor jeg kan senke pusten og hvile øynene på skogen mot øst. Mot Aklangsbrenna og Grasdalskollen, og utover Pershusvannet under meg. Jeg står ikke her for lenge, for bare et kort stykke videre ligger kanskje turens fineste utsiktspunkt.

En krokfuru på Pershusfjellet - Oslomarka - Nordmarka - Fantastiske marka
En krokfuru på Pershusfjellet.

Her vokser urgamle furuer med krokete armgrener som strekker seg mot himmelen, og her vokser skjeggete, kvisttunge graner, beitefuru, kvistbuser og skjørtegran. Her ser man tørrkraker, vindfall, råtegran og læger, og her ser man gylne småmyrer og flammende matter av høstens lyng. – Helge Haakenstad i boka Vandringer i Nordmarka

Krokfuruene står tett, mange av dem helt nakne og uten nåler. Det er mye både levende og død furu langs hele ryggen, men akkurat her er det en spesiell stemning. Herfra ser du at vannene som har fulgt deg på turen så langt, ender i en skogkant. Som speil i den grønne granskogen ligger nye vann lenger sør; Finntjern, Aklangen. Et glimt av Katnosa. I horisonten strekker Nordmarkas åstopper seg så langt du kan se og hinter om flotte turmuligheter sørover fra Spålen og Katnosa mot Sandungene.

Denne turen går mot slutten. Stien fortsetter nedover, gjennom enda et lite dalsøkk, før den stiger igjen på andre siden. Her er stien relativt flat, men likevel kupert som jo er vanlig i skogen, opp mot det høyeste punktet på turen som ligger 650 moh. Pershusfjellet er på sitt høyeste, men jeg må fortsette videre for å finne utsikt. Det går slakt til moderat nedover til neste topp. Det siste utsiktspunktet på turen, før stien og turen fortsetter ned til Finnerud og jeg må finne veien tilbake til Tverrsjøstallen hvor jeg startet. Jeg setter meg ned og nyter det siste synet av Pershusvatnet og skogen bortenfor. Legger merke til to kanoer og telt på den store øya helt sør i Pershusvannet, som en påminnelse om at denne delen av Nordmarka gir mange gode frilufts- og naturopplevelser. Jeg velger den enkleste veien tilbake til Tverrsjøstallen og starten på turen. På grusvei gjennom Sinderdalen, med Pershusfjellet hele veien på min høyre side. Full av inntrykk og opplevelser; en skog i høstfarger, en fjellrygg med blendende utsikt.

Hvordan kommer jeg deg dit: Det letteste er å starte ved utfartsparkeringen på Tverrsjøstallen i Jevnaker. Fra E16 gjennom Toso og Jevnaker tar du av ved ESSO-stasjonen og inn på Svenåveien. Denne fortsetter som grusvei oppover Svenådalen til Tverrsjøen. Husk å betale bomavgiften på Kr. 60,-, som du betaler med SMS. Fra parkeringen går du i retning Tverrsjøen og deretter til høyre. Følg grusvei og blåmerking et stykke, før du kommer til stidele og skiltpost hvor du fortsetter på grusveien innover til venstre. Denne går i slak motbakke et stykke, før du kommer til starten på blåstien på høyre side. Starten er markert med skilt. Det er ca. 5,5 km over Pershusfjellet til Finnstad. Du enten følge grusveien gjennom Sinnerdalen tilbake til Tverrsjøen fra Finnstad, eller velge den lengre turen på blåsti mot Holoasæter og videre derfra på grusvei tilbake til Tverrsjøstallen.

Garn legges ut på Tverssjøen - Oslomarka - Nordmarka - Fantastiske marka
Det legges ut garn på Tverrsjøen, hvor stien over Pershusfjellet starter i nord.